status:

En dag. Jeg har bare en dag igjen av praksis. Det betyr at eksamen står for tur. Lese, pugge, lære. Så er jeg om en måned ferdig med første året. Det er nesten en absurd tanke. Året har gått så fort. Det har skjedd så mye.
Jeg har tatt noen skritt fremover, og falt noe tilbake. Men uansett er jeg snart i mål med første året på veien mot å bli sykepleier.

Noen ganger føler jeg meg som en forfalsker – jeg prøver gjemme meg bak en “perfekt” fasade, og later som alt er supert. Men jeg må- for å komme gjennom det. Jeg har mine problemer, mine utfordringer, men det trenger ikke alle vite.

De 8 ukene i praksis har vært preget av et forferdelig svigninghumør. Det har stort sett hengt sammen med energinivå og min søvnløshet. Ved flere anledninger har tanken om å gi opp, slått meg – at jeg ikke makter studere og jobbe. Men det har gått.

Ambivalente følelser river og sliter i meg dag etter dag. For jeg klarer meg bruktbart (sett utenifra). Men jeg har det ikke bra inni meg . Jeg har det ikke bra med meg selv, meg og meg selv er ikke venner…
Men jeg har problemer med å skulle velge gjøre noe bedre så lenge fasaden mot omverden holdes oppe. Så lenge jeg klarer møte samfunnets normale krav..

Normalt …

Jeg ønsker og drømmer om en bedre verden – en lyseblå tilværelse hvor livet er en gave og dagene er fylt med solskinn. Men jeg tar meg selv i å lengte tilbake til det mørkeste, dystreste, lille rommet – det var trygt, det var velkjent og forutsigbart. Da viste jeg hva jeg trengte gjøre – selv om alt var mørkt som natta.
Nå lever jeg i en litt større boble – en litt grå/mørkegrå tilværelse. Svigninger, men stort sett fargeløst. Prøver finne løsninger, prøver få malt farger i boblen min, men stadig kommer den svarte fargen opp og tar en stor plass før jeg får farget den litt lysere (grå).
Det er så tidkrevende, så energitappende. Gang på gang vil jeg male alt svart, sette meg ned og gi opp. Sote alle vinduer til verden og gjemme meg.

Verden virker så altfor stor, jeg føler meg så liten.