Syk, frisk, helse, uhelse. Tja – det er store begreper uten så stor mening. Jeg er ikke syk, men jeg er ikke frisk. Jeg merker på kroppen at den ikke har det bra. Men jeg er for frisk til og “stemple” meg selv som syk. For i mitt hode betyr det å være syk noe alvorlig – sengeliggende. Mens jeg fungerer, etter samfunnets premisser, i hverdage. Jeg går på skolen, jobber ved siden av, gjør det som er forventet av meg. Men har jeg det bra?
Jeg vil ikke bruke ordene frisk og syk – det er så kategoriserende. Ja, jeg har fått en (eller noen) diagnoser. Medisinske diagnoser. Men det sier ingenting om meg. Det sier ingenting om hvordan jeg har det. Det blir feil for meg og se på meg selv som syk eller frisk. For viss jeg ser på meg selv som syk – så er jeg ikke syk nok. Ikke faretruende nok, ikke langt nok inni sykdommen. Ser jeg på meg selv som frisk, kommer de depressive tankene – viss jeg er frisk er dette livet mitt, det som jeg skal leve mange år.. Og det er ikke holdbart.
Jeg er syk, men frisk. Uansett så har jeg det ikke bra! Jeg trives ikke med tilværelsen, jeg nyter ikke livet mitt, og gleder meg ikke til nye opplevelser. Jeg sliter meg gjennom dagene. Kjenner at kroppen svikter litt mer for hver dag. Målet blir da å få det bedre. Og en dag kan diagnosen(e) forsvinne de også.
Det er så lett og bli opphengt i syk, frisk, diagnoser, helsevesen, psykiatri, somatisk, prøver og tester. Men det er i bunn og grunn ikke det, det dreier seg om. Det som er poenget er hvordan DU har det. Hvordan livet DITT utarter seg, og om du vil gjøre noe anderledes. Om du får en medisinsk diagnose pga dine tanker, handlinger eller somatiske status har egentlig ikke så mye å si. Uansett om du vil gjøre noen forandringer i ditt liv, må du først gjøre valget SELV. DU må bestemme deg for at du vil gjøre noe anderledes, fordi det er best for DEG.
Frem til det punktet hjelper det ikke uansett hvor mye andre prøver presse deg. Vil du (i anorektiske tanker) sulte deg i hjelp klarer du det.
Men når du har bestemt deg for at du vil gjøre livet anderledes, snu deg rundt og gå en annen vei – kan det være godt med hjelpere på veien, først da kan de gjøre en forskjell. For veien kan bli tung alene, men veien blir umulig viss du ikke selv vil være med!
Jeg har (nesten) bestemt meg for at jeg vil prøve enn annen vei enn den jeg nå vandrer på. Denne veien som er full av matkaos, overspising, oppkast, sulting, trening og tvangstankser. Det sliter meg ut psykisk og fysisk. Jeg merker det. Og en stor del av meg er lei. Jeg vil ut, jeg vil ha et liv. Men det er skummelt. Fryktelig skummelt. Ambivalensen er stor!! Veldig stor. Valget må taes. Men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg ønsker to motstridende ting. Noenganger er det vanskelig, spesielt når det mest fornuftige og beste også er det vanskeligste!
Verden er ikke svart/ hvit – forløpig kan jeg jo prøve meg på en gråsone… Et skritt av gangen!
Du er sterk og flott Siri! Det er sterkt å lese om din virkelighet og hverdag. Du setter ord på tilværelsen din, som andre nok ikke vil klare på samme måte.
SvarSlettDu, jeg har tro på deg.
Hold on, be strong!
Jeg er så enig i holdningene dine. Ingen kan redde den som ikke vil redde seg selv, men den som vil redde seg selv trenger noen som griper inn i krisesituasjoner.
SvarSlettJeg hørte om noen som lærte å svømme ved at de tredde på seg ringer med stenger. Så lenge de holdt seg flytende, så kunne de som holdt i stengene bare følge med,men straks de begynte å synke så ble de hodt oppe. Til slutt hadde de så gode ferdigheter at alle hjelpemiddel ble overflødige. Slik tror jeg forholdet også skal være i psykisk sammenheng.
Wow, denne bloggen var full av så mye ærlighet at det er helt fantastisk. Jorunn sa det jeg ville si, men på en så mye finere måte.
SvarSlett"Ingen kan redde den som ikke vil redde seg selv, men den som vil redde seg selv trenger noen som griper inn i krisesituasjoner."
Takk alle tre =)
SvarSlettJorunn: Du har helt rett. Med litt hjelp til å se at det er trygt går det ann å meste selv det som virker umulig!