Vår

Det er vår. Eller jeg innbiller meg at det er vår. Når solen faktisk varmer, asfalten begynner få tørre flekker og luften er full av fuglekvitter og en lukt som ikke kan beskrvies annet enn at det lukter vår. Det er så deilig når vinteren går mot hell og solen igjen står høyere på himmelen. Jeg kan føle kroppen og sinnet tiner litt opp. Smiler sitter litt løsere når solen skinner i ansiktet og skuldrene senkes noen hakk får jeg ikke fryser ihjel ved å bevege meg ut.

Jeg har alltid likt våren. Når man stadig kan kle av lag på lag med klær, vell vitende om at dagene stadig blir lengre, varmegradene stadig blir flere og sommeren kommer også i år.

Mange år betydde våren, for meg, at det var tid for en ny sesong med konkurranser. Jeg så frem til at skogene skulle bli fri for snø og jeg igjen kunne få kart og kompass i hendene for å finne poster. Jeg er utrolig glad i naturen og elsket løpe orientering både konkurranse og trening. De siste årene har jeg ikke løp med kart. Men hver vår kommer igjen følelsen av at jeg vil tilbake til idretten. Tilbake til konkurransene og miljøet. Men jeg er enda usikker på om det er bra for meg. Om det er spiseforstyrrelsen som vil mest tilbake til et miljø som gir stort rom for stor mengde trening og utmattelse. Jeg vet ikke om ønsket til å løpe er preget at andres forventninger og ønske om å få annerkjennelse for noe – og ikke fordi jeg vil det for min egen del.

Jeg tror det er litt over et år siden jeg sa det selv: “ jeg vet ikke om jeg egentlig vil tilbake til elitenivå” til min psykiater. Jeg ble nesten litt overrasket selv da jeg sa det, men han hadde tenkt det selv en stund. Ellers snakker vi ikke stort om det, mens fordi jeg er usikker, og vet med fornuftens stemme at jeg forløpig ikke er klar for å komme tilbake – værken psykisk eller fysisk. Jeg har mye å jobbe med før jeg eventuelt er klar for det – om jeg noen gang vil.

Nå for tiden studerer jeg, jobber og kommer meg gjennom det. Det er nok. Det er stressende nok for min del. Jeg liker det. Jeg merker det er deilig ikke ha det ekstra prestasjonspresset i forhold til idretten. Så selv om jeg savner det noen ganger er jeg sikker på at for tiden er det best å konsentrere seg om å komme tilbake til livet – finne meg selv og igjen bli venn med livet og meg selv.