Syk, men egentlig ikke

 

Det måtte jo gå galt etter min “polferd” til holemkollen.

Jeg er syk, men jeg er ikke syk. Jeg har ikke stemme og halsen kiler litt av og til, men ellers kan jeg ikke kalle meg syk. Men alle mennesker jeg møter sier jeg er forkjølet og synes synd på meg for jeg må jo være skikkelig syk når stemmen har sviktet så totalt og det høres ut som stemmebåndene er av sandpapir..

Det er bare (bank i bordet) forløpig ikke noe slapphet eller vanlige sykdomstegn å spore. Og dermed konkluderer jeg med at jeg ikke er syk, men at kroppen ikke er helt tipp topp heller (men når har den noen gang vært det de siste årene uansett..)

Det jeg da kom til å tenke på var i forhold til psykiske lidelser. For det er på en måte det samme bare andre veien. Man kan være invalidende syk, men det syns ikke (eller høres) og dermed er det vanskelig for andre å tro det. Det er så mye lettere for folk å ha noe fysisk beivs for at det skal være mulig å fatte. Dermed blir du, når du er psykisk syk ofte stemplet som en latsabb eller en unnasluntrer. Mens når du egentlig er frisk og bare har en rusten stemme, får du mange medlidende blikk og oppmuntrende ord på veien..

Jeg er nå ferdig med tre dager i prakis. Jeg går dagen lang i “pysj”. En kortarmet pysj for å være nøyaktig. Jeg går rundt i avdelingen med arrene på armene godt synlig. Ingen har kommentert det, ingen har sendt meg blikk, ingen har spurt meg. (nå vet ikke jeg hva de sier bak min rygg, men jeg velger å ikke være helt paranoid heller). Jeg har hatt en forløpig veldig god opplevelde rundt dette.Og håper dette er noe som også kan fortsette. Men samtidig vet ingen hva jeg går gjennom i hverdagen – hvordan jeg strever meg gjennom hverdagen. Men det trenger de heller ikke vite. Jeg fungerer og det er det viktigste for meg, og for dem.

Ingen vet at jeg er psyk, så egentlig er jeg syk men ikke syk og ikke syk men syk. På en og samme gang akuratt nå. Ganske så finurlig må jeg si =)

I dag har jeg ligget i sofaen og vært så stille som overhode mulig. Sett bort fra en tur til psykiateren har jeg ikke vært ute blant mennesker og prøver snakke minst mulig. Litt spennende var det dog med terapitime hvor jeg ikke har så mye å kunne si når stemmen stadig svikter, men noe kom vi da frem til. Det morsomme jeg har kommet frem til er at viss du hvisker til noen er det stor samsynlighet for at de også senker stemmen når de svarer deg..