Spiseforstyrrelse

Vis jeg hadde kunnet redde en person. Viss jeg kunne forhindre at væffal en person som flørtet med tanken om å gå ned noen kilo, slutte og spise eller rett og slett kaste opp maten snudde i døråpningen til spiseforstyrrelsen, hadde jeg blitt glad. For jeg unner ingen det. Jeg ser hvor fort en spiseforstyrrelse setter seg i bena til uskyldige ofre. Hvordan den, som en parrasitt, spiser opp menneske innenfra – fysisk, men mest mentalt.

Jeg har opplevd det. Jeg gjennomgår det hver dag, hver uke, hver time. Tankene, handlingen. Tvangstanker, kaoset med mat, overspising, trening, spying og sult – i en evig rundans. Jeg vet ikke hva som er mest slitsomt. Går dager på minimalt med mat, eller når jeg krabber på toalettet og spyr til jeg ser stjerner for øynene og suset i ørene er overdøvende. Når jeg etter en spise-spy runde ikke klarer gjøre annet enn å ligge rett ut og stirre ut i luften for hver muskler i kroppen er ømme. For så å ta noen tabletter for at jeg væffal skal bli kvitt det siste neste dag. Og jeg da neste dag blir sittende på do med vanvittige magesmerter og får tømt kroppen for både væske og avfalstoffer.

Joda – det er virkelig fantastisk når jeg prøver konsentere meg, og øynene ikke klarer fokusere for kroppen går på tomgang. Og når jeg føler beina skal svikte under meg når jeg går og prikking for øynene hvergang jeg reiser meg. Eller nå når jeg føler jeg mister så mye hår at jeg trolig kommer til å være skallet i løpet av neste uke.
O’du hærlige liv..

Jeg har lest i mine dagbøker fra jeg var mindre. Jeg kan utifra dem lese når de første små dryppene av sykdommen begynte melde seg. Jeg har nå hatt diagnoen Anorexia ca 5 år, og gikk vell 3 år før jeg ble brakt til fagfolk. Jeg har i dag mer kunnskap om hva jeg burde gjøre. Hva som er rett og alt det. Likevell føler jeg meg mer fanget enn noengang.

Noen ganger ønsker jeg meg tilbake i tid. Tilbake til den jenta som taklet verden på en selvdestruktiv måte. Til hun som satt alene med tårene om natten mens kniven lindret de mentale smertene som rev henne opp.
Men mest til jeg bare fremover. Kunne se morgendagen som noe positivt, uten å vite hva som skjer, uten å måtte gjennom alle ritualene. Jeg vil kunne forandre livet mitt. Ofte har jeg tenkt på selvmord, men (som jeg har kommet frem til i det siste)  jeg vil ikke ta livet mitt , jeg vil bare få en slutt på det livet jeg lever.  Jeg vil ha et nytt liv. En ny start.

Jeg vil kunne hjelpe andre. Jeg har vært i helvete, og er her fortsatt. Men håper jeg en dag skal klare finne, og ikke minst kjempe, veien tilbake til livet. For da kan jeg vise.
Jeg har målet klart, bare usikker på veien ditt. Det var det her med følelser og fornuft igjen da…