Fra første gang jeg skadet meg selv, for mange år siden har jeg skjult det. Jeg har skult arr, ne sår, bandasjer og sting. Jeg har gjemt det bort – det er skammen jeg prøver å skjule. Jeg ville ikke ha de lange blikkene til menneskene. Jeg orker ikke skulle svare på sprøsmål – jeg ikke engang hadde svar på.
Mest nøye var jeg med de nærmeste. Familie og venner.
- En ting er det å møte et vilt fremmed menneske som stirrer, for så å aldri møte det menneske igjen. En helt annen ting er å møte en venn som ser med avsky eller forrakt (noe jeg kan tolke inn i alt og alle).
Så, får par år siden møtte jeg ei jente. Hun lærte meg at arrene ikke var noe skulle skjule, det var ikke noe vits i å legge til enda mer skam enn det allerede var. Hun lærte meg å godta arrene mine som endel av min historie. For uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg kunne gå tilbake i tid og ikke kutte det første kuttet kan jeg ikke det. Det beste jeg kan gjøre er å godt slik det er og ikke gjemme meg bort.
Likevell tok det tid. Jeg grudde meg veldig til sykepleieruniformen skulle brukes på skolen – med korte armer. Men det gikk fint. Jeg fikk oppleve en gruppe gjevnaldrende som ikke stirret, som ikke stilte sprøsmål – og som mest av alt behandlet meg helt normalt. Det ble det virkelige vendepunktet.
Nå har jeg i fire uker vært i praksis. Jeg har hverdag gått i kortarmet uniform. Ingen har behandlet meg anderledes, ingen har sendt meg “stygge” blikk. Ingen har blitt skremt. Og jeg kan merke at skammen jeg føler; skammen som så ofte har ligget som en tykk tåke rundt selvskadingen har lettet litt.
Jeg kan aldri være 100% sikker på at jeg aldri kommer til å skade meg igjen. Men det er lettere å ikke falle tilbake når skyld og skamfølelsene rundt det er mindre. For før gikk det i en evig sirkel av kaos-skyld-skam-selvskading-mer skam-mer selvskading-skyld-skam-kaos-selvskading- - -
Nå er det 540 dager siden siste kuttet. Nesten 1 1/2 år. Arrene blekner og selv om det er dager jeg virkelig må kjempe for ikke å skade meg selv klarer jeg stå i mot. Jeg ønsker så sterkt at det skal være til min fortid. Og jeg vet at jeg må holde meg unna – det er altfor lett å falle tilbake i den gamle sirkelen…
Arrene blekner med tiden…
Det gjenstår bare å jobbe med grunne til at de kom i førsteomgang..
Hei:) Så utrolig sterkt å lese. Selv om jeg ikke kjenner deg sitter så sitter jeg her og føler på en stolthet på dine vegne. Jeg er oxo tidligere selvskader og har holdt meg i 3 år. Jeg tror man er kommet langt på veien når man klarer å slutte å sjemmes over arrene sine. Stå på og lykke til videre:)
SvarSlettHei=)
SvarSlettDet viktigste er å erkjenne sin fortid, og ikke skamme seg over den. Vi har kommet oss gjennom en krig, det er det arrene sympoliserer - at vi har kommet gjennom levende.
Utrolig bra du har holdt deg i 3 år. Stå på videre du også!! =)
Kom innom bloggen ved en tilfeldighet. Las dette innlegget og bet meg merke i ordene sykepleieuniform, praksis, arr og jah....
SvarSlettHar selv vært der, så jeg vet hvordan dette kan føles. Har selv vært spl-student og i praksis. Gikk både greit og ikke greit. Første praksisen fikk jeg bruke langermet genser under. Andre praksisen fikk jeg ikke lov, men ville vel heller ikke. Men det gikk veldig fint likevel :) Siste gangen fikk jeg bruke langermet, men brukte det ikke. Det var grusomt (tok det litt oppdelt).
Kan jeg spørre om hvor langt du er kommet?
Går det bra i forhold til uniform og arr ennå?
Synes du er TØFF som våger. GO FOR IT!!! Lykke til videre med studiene :)
Ja, det er utrodrende å skulle gå i kortarmede uniformer, men skal jeg bli sykepleier må jeg kunne bli vandt med det. Og jeg begynner med det.
SvarSlettJeg er ferdig med 1. året snart og har forløpig bare hatt praksis på sykehjem - gruer meg litt til neste år når jeg skal ha med mennesker som trolig er litt mer klare, men det er bare å aksepere meg selv. Arrene er endel av meg, og det kommer de alltid til å være. Forhåpentligvis kommer det ingen nye, og de blekner etterhvert.
Du vet selv at det kan være tøft, men vi har vært i en krig og kommet gjennom levende - det er det viktigste! Stå på videre!
Klemmer =)