En gang hadde jeg som mål og bli best. Best i alt. Flinkest. Perfekt. Nå prøver jeg senke listen litt. Tross alt er det vanskelig måle alt. Det er vanskelig sette klare retninger på hva som er perfekt. Er det smartest, flinkest, raskest, mest belest, skolesmart, livssmart, tynnest, søtest, snillest, oppfinsom eller penest. Og hvordan måles penhet? Hvordan kan man sette oppfinsomhet opp mot hverandre. Eller hvem bestemmer hva som skal til for å være en perfekt venn, eller den beste søsteren/datteren.
Hvordan skal jeg kunne være perfekt, når perfekt ikke er målbart. Hvordan strekke seg etter et mål som ikke er synlig eller mulig å sette opp. Det blir bare en idè. En tanke som kjører seg fast i hodet. Jeg lager mine regler og rammer for hva som betyr perfekt. Jeg bestemte meg for at perfekt betydde; flinkest på skolen, nr 1 på alle idrettslige konkurranser, tynnest og den som kunne klare seg lengst uten mat, gjøre alt for at mine foreldre ikke skulle ha noe å bekymre seg over og være den som alle venner kunne snakke med. Jeg skape meg et slikt ideal som var umulig å leve opp til.
Det går en stund, men det lar seg ikke forene. Det sier stopp både i hodet og i kroppen tilslutt. Jeg skjønner det ikke går ann å være perfekt. Jeg skjønner det ikke er noe som er perfekt. Likevell prøver jeg forsatt, til en viss grad, å bli perfekt. For jeg er redd jeg i andres øyne ikke er god nok med mindre jeg gjør det enda bedre enn alle andre. Jeg tror at jeg ikke kan gjøre noe feil. En glipp, et feilskjær og jeg føler verden går under.
Fornuften og følelsene sender meg i hver sin rettning. Jeg blir litt dratt, men prøver få følelsene med på det fornuften sier.
“ Lytt til følelsene” sier de. Men jeg er sikker på at jeg stort sett burde lytte til min kjære fornuft frem til følelsene mine er litt mer realistisk orientert. Forløpig er følelsene sterke og skumle, men fornuftensstemme kommer frem innimellom.
Du har så rett,man kan ikke måle "perfekt",fordi vi mennesker har så ulike oppfatninger av hva perfekt er for noe,det er individuelt. Problemet er at vi tror at alle har samme syn på perfekt som det vi selv har,og legger dermed lista for oss selv så fordømt høyt..og da blir jo fallhøyden veldig stor også..
SvarSlettGodt at den fornuftige stemmen kommer fram innimellom hvertfall,det tyder jo på at den er der :)
klem
Jeg har - etter mye prøving og enda mer feiling - også kommet til den konklusjonen at jeg må legge lista lavere. Perfeksjonisme er uoppnåelig. Og et uoppnåelig mål ender jo alltid i skuffelse. Uansett.
SvarSlettHeier på den fornuftige stemmen!
Laipai: Ja, fallhøyden blir desverre ganske stor når du legger dine egne tanker, følelser og prestasjonskrav inn i andres hodet og tror det er deres... Ja - foruften kommer på besøk innimellom =)
SvarSlettDinosau: Takk for at du heier på fornuften. Godt høre andre som har brukt litt tid på å finne ut at perfeksjonisme ikke er en mulighet. Glad for at du har lagt lista litt lavere. Stå på videre du også =)
du er søt <3
SvarSlett