VM

I går, eller onsdag viss vi tar med kvalifiseringer, startet VM i nordiske grener her i Oslo, Holmenkollen. Jeg gjorde min plikt som medlem i den familien jeg er, og som Oslo beboer og troppet opp, med min far og bror stod vi og heiet frem de norske løperne. Det var god stemning, masse masse folk og flotte prestasjoner. Det var sprint som stod på programmet så det gikk unna i sporet.

Jeg hadde kledd på med alle varme klær jeg hadde (nesten), men frøs så jeg ristet en stund, før jeg skjønte at det gikk ikke ann å stå stille, her gjald det å hoppe og heie så mye som mulig for å få litt varme. Det var KALDT!! Heldigivs ettersom finalen kom nærmere ble det litt mer spennende så jeg klemte kulden litt. Men en ting er sikkert – jeg har aldri frysi så mye i hele mitt liv. Jeg er sikker på at spinalvæsken inni ryggraden frøs til is.. Jeg var igrunn glad når det var ferdig, etter nesten 5 timer stående i snøen. Så klart var det moro når Norge vant gull og sølv. Og det var moro være der!

Jeg meket jeg savner å kunne konkurrere. Den følelsen av å gjøre det bra i noe, vinne viktige konkurranser med publikum i ryggen. Jeg savner være en del av det idretteslige miljøet.  Men hvor mye jeg vil tilbake er jeg enda usikker på. Om det er bra for meg, eller om det er mest spiseforstyrrelsen som vil tilbake til et miljø som dyrker trening, prestasjoner og det å stupe utslitt over mål. Jeg er usikker, men endel av meg savner det.

Til mandag starter mine 2 måneder i praksis. Helgen skal brukes på jobb, før det braker løs med siste del av første året på sykepleien. Jeg skal bruke all kunnskapen jeg har lært i år til å behandle eldre mennesker. Lære meg å sette teorien ut i praksis. Det er gruglede i magen, og jeg ser frem mot å gjøre noe praksis istede for å sitte på skolebenken. Eneste usikkermomentet er hvordan energien kommer til  å være og jeg er redd for å ikke gjøre det bra nok. Men så lenge jeg gjør så godt jeg kan håper jeg bare det er godt nok.