psykiatrien

 

Jeg fikk et spørsmål for en god stund siden om jeg kunne skrive et innlegg om hva jeg tror kan hjelpe meg, og hva andre kan gjøre for meg… Så skrevet litt om mine tanker..

…….

Jeg har nå vært et medlem av psykiatrien i 5 år. Det er nøyaktig 5 år og 12 dadger siden første gang jeg tok mine steg inn på en institusjon, og et halvt års tid før det hadde jeg hatt noen sporadiske samtaler med en psykolog som ikke viste noenting (og som jeg bare gikk til for å roe min mor). Så jeg regner det som at den dagen jeg tok mine skjelvende skritt inn på BUPA Tønsberg som den dagen jeg ble den heldige “vinner” av et medlemskap i psykiatriklubben (aka pasient).

Jeg var på sett og vis heldig. Jeg ba ikke om noe, jeg ble bare sendt dit under en måned etter henvisning fra ambulant team i byen. Det er mange som søker hjelp, men som aldri får noe hjelp, jeg følte lenge at hjelpetilbud ble kastet etter meg. Ei jente på ca 18 år – forvirret, men mest av alt redd. Og følte hvor enn jeg snudde meg ble jeg møtt med misstro og store voksene ord. Jeg tror jeg trengte mest av alt å føle meg sett. Bli sett som en hel person, bak alle symptomer og kaotiske matvaner, bak masken med smilet og bak den selvsikre fasaden. At noen kunne se den lille jenta som trengte en klem. Trengte litt trygghet for å kunne tørre åpne opp..

Det tok lang tid. Men en dag kom det en engel inn (ca to år etter, på akutt psykiatrisk voksen post). En student som så meg. Som brukte tid med meg, som fikk meg til å føle meg som en person – ikke en sykdom. Hun behandlet meg som en jevnbyrdig. Og jeg merket jeg turde stole på henne etterhvert. For hun tok seg tid, satt med meg, gikk turer med meg og hørte på meg og snakket med meg (ikke til meg). Det ble et slags vende punkt.

Hun ga meg utrolig mye håp. Og delevis takket være henne tok jeg sjansen på å starte i samtalebehandling hos den psykiateren jeg har nå.  Hun viste meg at det var mulig å snakke.

De siste årene har jeg gått til samme psykiater. Jeg har vært innlagt en periode, men dette er ikke noe som funker for meg. Jeg blir for trigget av andre pasienter. Lærer å bli mer spiseforstyrret.
(noen ganger tenker jeg at jeg egentlig ikke hadde en så alvorlig spiseforstyrrelse i starten, men at jeg lærte det av pasienter og behandlere. At jeg under de første innleggelsene ble mer spiseforstyrret mens jeg var der, enn da jeg ble skrevet ikke. )

Nå går jeg kun poliklinisk, relativt fritt, og det funker på et vis. Jeg er heltiden usikker på om det har noe effekt, men et sted inni meg håper jeg at det på langt sikt hjelper. Men det viktigste som er til hjelp for meg er at mennesker jeg har med å gjøre i behandlingssituasjonen tar seg tid, ser meg – ser hele meg, som en person og ikke som en sykdom. Behandler meg med respekt og lytter uten og trekke seg unna. Stabile personer som blir der selv når det stormer som værst. Tørr og ta en sjanse. For min del var det avgjørende at jeg fikk en psykiater som turde stole på meg slik at jeg kunne stole på han. Han ga meg ansvar og jeg følte at enderlig var det noen som trodde meg. Personlig har jeg store problemer når alle har misstillit til meg, for da oppfører jeg meg derretter. Men når noen velger å stole på meg å gjør avtaler med meg gjør jeg alt jeg kan for å holde de. Et behandligsopplegg bygget på gjensidig tillitt er det beste.  Makt og kontroll har aldri funket for meg. (da blir jeg bare trassig) =)

Når det gjelder alle andre mennesker rundt meg, familie og venner, er det viktigste de kan gjøre å bare være der. Bare på de siste årene har jeg mistet mange venner, men noen står fortsatt støtt. Bare det å vite at de finnes der ute, bare en melding unna, hjelper mye. Bare det å få en meldig fra dem som sier “Hei, jeg er glad i deg” lyser opp hele dagen. Får meg til å følte meg litt mer menneskelig. For når selvtilliten og selvfølelsen er på bunn er det lett og tenke at du er det værste menneske på jorden, og da er det livsviktig å ha en påminner om at det er mennesker der ute i verden som fortsatt bryr seg.

Jeg liker at venner spør hvordan ting er. Selv om jeg stort sett sverger til det vanlige “bra”. Så tør jeg noen ganger svare mer ærlig. Men det viktigste for meg har hele tiden vært at venner har behandlet meg likt. For selv om jeg er psykisk syk betyr ikke det at jeg ikke er den samme jenta som for 7 år siden. Selv om jeg sliter med hverdagen er jeg fortsatt Siri. Og jeg skjønner de kan være usikre og redde, men jeg er ikke farlig. Er det en ting jeg har lært så er det hvor viktig det er med et nettværk når tunge stunder kommer. For det er utrolig hva en klem kan kurrere..