Stillstand

Tiden står stille, tiden går for fort. Jeg rekker ikke alt jeg vil, jeg vil ikke noe. Jeg ønsker å gjøre så mye,men kommer liksom ingen vei. Kreftene vil liksom ikke strekke til. Hodet henger ikke med. Tankene går i stå. Jeg vil legge meg ned i fosterstilling og la tårene falle. Jeg forbanner hele verden og vil legge meg under dyna og aldri stå opp. Jeg vil løpe til jeg faller. Forsvinner. Jeg vil stoppe alt. Jeg henger ikke med.

Hjernen min vil ikke være venn med meg. Nervecellene stopper opp. Hodet føles så utrolig tungt. Halsen orker liksom ikke helt holde hodet oppe. Energien er ikke så veldig til stede, men hva gjør vell det. Anoreksien er høyst tilstede. Står ved min side og pisker meg rundt. Det er trygt, det er kjent og det holder meg gående (på et vis). Jeg vet hvor det bærer, jeg vet hvorfor jeg er sliten, men klarer ikke gjøre noe med det. Svimmelheten er trått inn, kraftløsheten og likgyldigheten likeså. Hodet får ikke inn andre tanker enn trening og mat. Jeg ser hverdag på vekten – den er igjen blitt mitt måleistrument for hvordan dagen er.

Fornuftsmessig vet jeg at jeg aldri kommer til å nå målvekten – for det kommer alltid til å bli en ny, men likevell er det et mål. En mening. Men ikke bare vekt er i fokus. Det er godt å ha noe å fokusere seg på. Noe annet å tenke på enn minnene som stadig plager meg.

Jeg tar i bruk kjente metoder for å overleve. Om det er anoreksi, bulimi, selvskading, overtrening eller overspising er det bare symptomer for samme problem. Og jeg omfavner nå de anorektiske tankene. I et forsøk på å holde ut. Komme meg gjennom denne bunnen også.