Et skritt i riktig retning(?)

Jeg snakker. Snakker med min mor, med venninner, med meg selv. Jeg merker at båndene jeg la på meg selv er ikke så korte lenger. Jeg kan lene meg litt mot andre mennsker. Fortelle dem litt mer om hva som skjer. Samtidig sensurerer jeg mye,men slikt gjør jo alle.

Forskjellen har jeg merket i det siste. Når noe skjer, vil jeg ringe min mor – fortelle, dele og diskutere. Dette er lenge siden jeg har gjort. Godt over 5 år væffal. Jeg vil igrunn gå så langt som å si at jeg har et mer normalt forhold til mine foreldre nå. Jeg aksepterer dem og liker ha dem der. Det er en slags trygghet at jeg vet de er der om jeg trenger det.

Det betyr ikke at de vet så mye om min psyke og hvor langt nede jeg noen ganger er, men de er helt klart en større del av livet mitt enn før. Jeg vet ikke om det er for å skåne dem, eller skåne meg selv – men jeg tør ikke at de skal vite om de værste bunnene. Vil ikke skremme dem, vil ikke ha dem for nære. Men nå er det passe nært og det er godt.

Hvordan det skjedde vet jeg ikke. Hva som har forandret seg vet jeg heller ikke. Men jeg velger og tro at det er jeg som har forandret meg, og min tilnærming til dem er blitt bedre. Jeg har en instilling som går mer på at ingen mennesker er perfekte og “det er best å gjøre det beste ut av situasjonene”.

Kanskje beveger jeg mer litt i riktig retning likevell =) Det er tross alt insiden som teller..