Ensomheten omslutter meg her jeg sitter. Jeg føler meg alene. Utenfor vinduet mitt kan jeg se verden gå forbi. Alle har et liv, en mening. Følelsen av at alle har hverandre er stor.
Jeg undrer på hvordan jeg endte her. Jeg hadde mange venner. Var en del av et nettværk. Glad, sprudlende og omgjengelig. Jeg var ute med venner hele tiden, rakk nesten ikke være hjemme. Jeg hadde et liv. Muligheter. Jeg elsket hver dag som kom. Ønsket fremtiden velkommen og så aldri tilbake på fortiden. Jeg levde i nåtid. Jeg LEVDE. Men sakte og sikkert skjedde det noe. Jeg trakk meg tilbake. Venner prøvde holde kontakten, men jeg gjorde ikke noe forsøk på å holde den. Hender ble strukket ut, men jeg orket ikke strekke ut mine for å ta dem. Jeg isolerte meg.
Tankene mine ble igjen i fortiden. Minnene hjemmsøkte meg og holdt meg våken om nettene. Dagene ble slitsomme og humøret dalte. Jeg ble alene. Jeg satt alene i mørket, med tankene mine og klarte ikke være endel av den verden utenfor. Det var mer enn nok som forgikk inni hodet mitt. Jeg kjempet hver dag mot meg selv, mot alle. Og selv de gangene jeg prøvde være tilstede, være sosial føltes det som jeg var på en annen planet enn mine venner. Jeg begynte å føle ensomhetens nærvær selv når jeg var omgitt av mennesker jeg kjente og likte. Da var det bedre å kjenne på ensomheten i enerom.
Så jeg stengte verden ute. Lukket meg inni meg selv. Dagene gikk og telefonene ble færre. Ukene gikk og venner forsvant. Årene gled videre og noen få venner var fortsatt der. Trass i min sykdom, trass i mine avvisninger. Til tross for alt jeg utsatte dem for – all bekymring, all uro og stillhet. De stod ved min side.
Nå vet jeg ikke lenger. Ensomheten holder på å spise meg opp innenfra. Et mørke så tungt. Og jeg kan se at det er jeg selv om har laget det. Jeg valgte det. Det er min egen skyld. Jeg ser det nå på noen av mine venner som sliter. Når jeg prøver rekke ut en hånd og de ikke tar den er det vanskelig å fortsette prøve. Så da sitter jeg her, i mitt eget mørke. Min egenproduserte ensomhet. Mens jeg undrer på alt jeg kunne gjort anderledes.
Ja, nå er du ensom
men er det selv valg?
Nei, sier du
Ja, sier andre
Du sitter der
og ser på de 4 veggene
dag ut
dag inn
Ingen ser dine tårer
Ingen hører dine rop
Hva som gikk galt
er ikke godt å si
Men nå sitter du der
Ensom
Alene
Forlatt
Ingen armer som holder rundt deg
Du er helt alene
inne i disse 4 veggene
Ingen venner kommer lenger til deg
Nå er du glemt
Er det uforskyld?
Eller kunne alt være anderledes nå?
Tenker på deg! Forstår godt hva du mener. klem <3
SvarSlettLegger igjen masse klemmer til deg Siri <3
SvarSlettSå utrolig godt du skriver! Jeg kjenner meg veldig godt igjen, og sitter med mange av de samme tankene... hva nå liksom? Hvordan komme tilbake til det som var, eller skape nytt?
SvarSlettJeg tenker: små skritt, prøv igjen, ikke gi opp, du er ikke glemt...
Jeg tror det er mange der ute som er glade i oss, og som ønsker oss tilbake, men de vet kanksje ikke helt hvordan, og det skjønner jeg.
Kjære deg, du er IKKE alene!
Tenker på deg.
Klem, Rosa
Takk alle =)
SvarSlettOg ja Rosa - det er nok små skritt, et av gangen som gjelder. Å ikke gi seg :)