Det sa stopp!

Kortslutning. Overloaded. Hjenen kapitulerte. Og alt gikk i stå. Svart!

Ett år + , 12 måneder , 168 dager, 4032 timer (ca), 241920 minutter (ca). Det er tiden jeg har holdt ut. Dagene har vært harde, men med noen dager innimellom som har vært ok har det gått. Med små gleder, små lyspunkt – uansett hvor små de er – som har hjulpet meg videre.

Noen dager har vært lange, tunge og mørke, men jeg har kjempet meg videre. Falt, men krabbet meg opp igjen. Uten å kunne helt sette fingeren på hvordan jeg har klart det – så har jeg klart det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle ikke skade meg selv. Jeg prøvde ut avledning og utseting. Fant ut når det var værst, og prøvde holde ut de timene. Til mørket lettet litt og de impulsive og dekstruktive tanken ble litt lettere. Likevell gikk det ikke en dag uten at selvmordstanken og selvskadingstranget var tilstede. Bare i forskjellig grad..

Jeg prøver være glad over at jeg klarte et år. Men jeg skammer meg. Skjemmes over at jeg ikke klarte holde ut. At jeg opptar ressurser, og at jeg er slik til bry. Beklager til alle helsepersonell som måtte bruke sin tid på meg. Jeg vet dere hadde nok å gjøre. Jeg er enda noe usikker på hensikten med mine handliger tidligere denne uken. Ambivalent.

Kaoset ble for omfattende, tankene ble så sterke. Etter flere dager med å holde ut – komme gjennom – bare for å møte en ny dag, enda tyngre enn den første.

Uken skulle egentlig vært brukt på skolen Med psykologiforelesninger alle dager. Slik ble det ikke.. Tirsdag starter ny skoleuke. Da prøver jeg igjen. Melde meg inn i en vanlig verden for å prøve være normal igjen. Prøve komme videre. Ut av sengen – ut av mitt mørke innelukkede skall – ut i verden. Skole og jobb. Psykisk litt knekt, men stabrer meg på bena og prøver igjen. Et skritt av gangen.