Ambulanse

… Men ikke for meg..

De kommer inn, i tur og orden tropper tre ambulansemenn opp. Jeg sitter på gulvet. Ser på dem, mens jeg prøver berolige damen i fanget mitt. Mens jeg ser på mennene som fyller rommet kjenner jeg dem etterhvert igjen. Det er de samme mennene som hentet meg for noen uker siden. De samme mennene som fant meg i en enlendig forfatning – på bunnen av all elendighet.

Nå kommer dem etter at jeg måtte ringe på vegne av en annen. En stakkarslig gamel dame med lårhalsbrudd. Likevell føler jeg meg liten der jeg sitter. Ber stille bønner om at de ikke gjennkjenner meg. (det er tross alt mange, mange dager og pasienter siden jeg så dem). Samtidig undrer jeg over hvor stor sansynligheten det er for at dette skulle skje. Men de lot ikke til å kjenne meg igjen. Tross alt hadde jeg på meg min solide maske av sminke og selvtillit. Det er jeg god på.

Det gikk uansett bra, og vi fikk henne i ambulansen og avgårde til sykehuset. Jeg var glad for at det, denne gangen, ikke var meg. Men oppfølelsen til ambulansemenne var helt anderledes denne gangen. Og skyldfølelsen inni meg fikk enda mer styrke. Det er klart det er mer synd på en gammel dame som har brukket litt, enn en jente som med vitende og vilje ha tatt litt for mye av det ene og det andre for å slippe unna litt. Likevell går det ann å prøve se bakenfor – prøve se den lille redde jenta som bare prøver beherske livet. Jeg jobber hver dag, for å komme meg gjennom dagene.

Ellers går dagene som alltid. Jobb, skole, trening og huslige plikter. Min bror er kommet hjem etter en uke borte og det er igjen liv i huset. Jeg sliter med nettene og søvnen er ikke en speielt god venn, men prøver. Snart er helgen over, og skolen starter i morgen igjen – med gruppearbeid på programmet. Så da er det bare å stille inn hjernen på skolearbeid og håpe søvnen kommer litt i natt.

Ønsker alle en god uke som kommer.