Godt nytt år.

2010 er snart over. Fortid. Året hvor jeg startet jobbe meg litt videre i livet. Studere. Julen er over for denne gang og i kveld er det feiring av det nye året, eller feire at det gamle året er ferdig. Mange bestemmer seg for å leve et nytt og bedre liv, starte på nytt igjen med et nytt år. Jeg klarer ikke helt tenke sånn. Morgendagen er ikke noe anderledes. Bare fordi vi sier 2011. Det er mer trist – enda et år er ferdig. Enda et år har gått. Og hvor har dette ført meg?!
Nå ja. Det har vært et år fylt av oppturer og nedturer. Alt i alt vet jeg ikke om jeg har det noe bedre nå enn for et år siden. Mørket er tungt og jeg sliter med å holde ut. Samtidig har året hatt sine lyspunkter, Gode stunder og perioder hvor livet ser ut til og bedre seg. Dette skal jeg ta med meg videre. Jeg vil glemme alt det vonde og ta med meg de gode opplevelsene inn i det neste året.
Året startet med en innleggelse på medisinsk grunnet en liten overdose. Jeg var fortvilet og følte ingen håp. Forholdet til familien(spesielt mine foreldre) var forferdelig og jeg snakket ikke med dem på flere måneder. Spiseforstyrrelsen tok utover våren enda hardere tak både anorektisk og bulimisk. Maten ble kaotisk og det gjorde ikke selvbildet noe bedre.
Mot sommeren startet jeg litt komunikasjon med mine foreldre og kom meg gjennom sommeren med å jobbe hele tiden.
Studiene startet jeg på i slutten av august og flyttet sammen med min bror. Vi har hatt en fin høst som samboende. Mitt forhold til mine foreldre er blitt bedre og sykepleierstudiene er spennende og væffal litt motiverende.
Ting toppet seg litt mot  jul og med et dødsfall ble det veldig kaotisk i hodet mitt. Det er mange ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort, og mange ting jeg er glad jeg ikke har gjort. Jeg har, om to dager, ikke skadet meg selv eller tatt overdose. Jeg har ikke prøvd ta livet mitt selv om tankene har vært sterke. Jeg holder ut i håp om et bedre liv.
Uansett så ønsker jeg alle ET GODT NYTT ÅR. Håper året som kommer bringer glede og håp til alle sammen. Stå på og ta hver dag som den kommer.
God feiring i kveld =)

Et siste farvell

Etter mange år med smerter. Mange år med fortvilelse og håpløshet. Etter mange tunge stunder og etterhvert isolasjon fra dine nærmeste tapte du kampen. Alene i natten, alene i kulden gjorde du det slutt. Du valgte og avslute livet så altfor tidlig. Du orket ikke mer. Du så ingen fremtid lenger (?). Det kom som et sjokk for oss. Et lynedslag fra åpen himmel. Du rakk aldri fylle 34 år..

vi viste du hadde det tøft, men du ville ikke at vi skulle se hvor vondt du faktisk hadde det. Skyldfølelsen og spøsmålene står i kø oss oss nå, vi står igjen og kan ikke skjønner at dette faktisk har skjedd. En gledsspreder og pågangsmann i mange sammenhenger. En snill gutt som har fått litt for mye av motgang i livet.

Familie og venner var samlet i en fullsatt kirke i dag for å ta det siste farvell. En tårevåt avskjed med et alfor ungt menneske.
Du komme til og bli dypt savnet.

Selv kjente jeg deg ikke så godt. De siste årene har gått uten noe særlig kontakt, men du var min fetter. Og du kommer alltid til å ha en plass i hjertet mitt. Barndomsminnene er der og de skal jeg passe på.
Hvil i fred!

Julen over for denne gang

Julen er offisielt over. Juleaften, 1.dag og 2. dag er høytiden. Romjulen står for tur. Før årets siste feiring, nyttåsaften står for tur. Juleaften her i huset gikk greit. Det ble en kveld som alle andre juleaftner jeg kan huske. Med mor, far, bestemor og min bror. Menyen var kalkun med fruktsalat til dessert før noen runder rundt juletreet før pakkene ventet på å bli åpnet. Alle sa det de pleier og ingenting vek bort fra tradisjonene. Igrunn var det koselig.

Jeg ligger nå fortsatt i sengen her hjemme. Egentlig skulle jeg vært tilbake i oslo siden planen var å jobbe i kveld, men blir jo nå hjemme til i morgen pga. begravelsen. Det er ikke helt greit Var bestemt for å klare tre dager hjemme, så blir det plutserlig 5.. Men nå gjelder det bare gjøre det beste ut av det. Heldigvis det er en normal mandag, alle festmåtidene er ferdige og hverdagen har kommet litt tilbake. Verden sover ikke lenger. Gruer til i morgen - begravelse er ingen koselig ting. Og unge mennesker som har livet forran seg...
Tanker og følelser velter opp, men forløpig holder jeg det i sjakk - enn så lenge.

I dag er det den store bytte dagen. Håper alle har hatt en god jul og får en koselig romjul

Juletre

Etter mye om og men, kom jeg meg hjem til sandefjord i går kveld. Masse forsinkelser på toget takket være en bombetrussel.. Uansett så gikk alt bra. Er bare utrolig lite spennende og sitte vente på tog..
Vell hjemme var det tid for juletrepynting. Hjemme hos oss er det nesten tradisjon at vi har et litt rufsete tre. Min far er alltid like positiv (trolig for han kjøper det). Uansett har vi så masse pynt at når treet står ferdig i stuen vår er det flott. Det er et skikkelig hjemmesnekret tre, med masse hjemmelaget pynt og glitter. Tradisjoner er tross alt koselige.

Mens vi står der og pynter faller ordene: " Torgeir er død..." Etterfulgt av stillhet. Jeg skjønner ikke. Jeg merker en knyttneve i mellomgulvet og merker jeg ikke tror på far der han står og forteller meg at min fetter er død. Tankene fyker rundt i hodet; hvordan, hvorfor, når, hva og hvorfor i all verden står vi her og pynter juletreet som alt er normal når min eneste fetter på farssiden er død?

Han døde i helgen av kreft. Hadde store smerter på slutten og isolerte har isolert seg fra familien de siste årene. Jeg viste ikke engang at han var syk. Jeg merker jeg blir irritert. Familien min er redd for følelser, redd for å vise følelser. Og jeg blir sint for at de ikke ringte meg med engang. Men velger og slippe en slik tragisk nyhet på lillejuleaften mens vi pynter treet. Jeg merker at juletrepynting aldri kommer til å bli det samme. .

Begravelsen er til tirsdag så jeg ringer jobben for å få fri mandag og tirsdag slik at jeg kan være der. Begravelse midt i romjulen. Et familiemedlems avskjed midt i høytiden som skal være full av varme og glede.
Tankene roter seg for meg. Det blir overload i hjernen - den stopper opp jeg klarer ikke sortere, vonde følelser kommer opp, tanker jeg ikke vil tenke. jeg vil rømme, flykte men står stille.

I dag er det juleaften. Dagen blir ikke det samme, men jeg skal prøve kose meg, legge bort negative tanker og følelser. Velger å se det positive at familien er samlet og kan være sammen selv om vi ikke snakker om det vonde. Jeg skal væffal gjøre min "plikt" og glede de andre.

Årets juletre...

Hjem til jul

Kalenderen viser 23. desember. For en uke siden satt jeg og skrev oppgaver for harde livet for å få levert inn alt til fristen på skolen. Så har jeg jobbet hver dag siden skolen sluttet. Hils på gamle kjente og kjære brukere og fått møte noen nye koselige gamle damer. Det har vært en tøff uke. Jeg er sliten fysisk og psykisk, men det har gått overraskende bra. Når jeg er så heldig å ha en jobb hvor jeg føler jeg får litt igjen også og at jeg føler jeg mestrer noe når jeg får mulighet til å hjelpe andre mennesker er det flott.

Det har også vært styr med gaver som skal kjøpes inn – hvor mye, til hvem, hva, når og hvordan. Jeg håper alt er  boks nå og at jeg kan ta jule”ferie”. Om en liten time setter jeg kursen sørover til min lille hjemby og familien som venter på meg. Det er med blanede følelser jeg drar. Helst vil jeg bare kunne krype tilbake i leiligheten min, tilbringe mine tre fridager for meg selv om slappe av, men familien er viktige og de ønsker meg tilstede i jule. Det er koselig, og jeg håper det blir en okei feiring i morgen. Jeg prøver i år å møte julen med et åpent sinn. Prøve slappe av, nyte samværet med familien og prøve å slappe av også i deres selskap.

Julen handler mye om mat. Det er stort sett det man gjør i julen. Venner og familie samler seg rundt bord dekket med mat. Det skal være koselig, det skal være godt og man skal spise masse! Det er ikke alltid like lett med en noe spiseforstyrret tankegang. Det kan fort bli litt mye, overveldene og skummelt. Og jeg skal lett innrømme at jeg gruer meg til julen fra første julemarsipan ligger i butikkene. Men jeg skal prøve. Jul er jul og julen kommer enten jeg vil eller ikke så da er det best og takle det som best jeg kan.

Jeg vil det skal bli bra. Jeg vil nyte verden noen dager. Jeg skal klare det. Jeg har ikke tenkt til å ødelegge julen for dem eller meg selv. Da hver time som den kommer og huske puste. Det er ikke verdens undergang, det er bra jul med familie.

Så nå kan julegleden snart starte smyge seg inn på meg, jeg er motagelig for det. Prøver senke skuldrene og puster ut. Lys, varme og hygge det er planen. Konsekvenser tar vi når den tid kommer.

3. søndag i advent

 

Det er søndag. Jeg har hatt en fri helg. Skolen har satt inn siste støtet med innleveringer, foredrag og fremføringer. Fire dager igjen så er skolens første semester over. 1 av 6 semestre (eller et halvt år av tre).
Det har vært et spennende semester. Jeg har likt det. Jeg syns det er utrolig interessant med den medisinske delen av studie, og faktisk lære hvor fantastiske vi mennesker er bygget opp. Jeg trives i klassen og eneste minuset er mine egene prestasjonskrav. Men jeg er oppmerksom på det og prøver etter beste evne ikke la det øddelegge.

Ferien står nå snart for tur, men ferie er noe jeg er litt fremmed for merker jeg. Julen går med til jobbing, noe jeg nå føler litt anger på. Det hadde vært godt med litt fri, samtidig er det greit å ha noe å gjøre, så jeg ikke faller helt bort i eget hode. Det blir koselig. Håper jeg.

Når det nå slo meg at det var 3. søndag i advent kjente jeg litt panikk i forholdtil julegaver. Jeg har prøvd å glemme julen, men den kommer uansett. Så da får jeg bare gjøre det beste ut av det. 24. desember kommer jo, enten jeg vil eller ikke…
Så jeg prøver hente frem litt juleglede. Det forventes jo av meg.

Natten

Enderlig titter solen inn i vinduet. Bilene begynner bli flere, og mennesker våger seg ut på glattisen. Enderlig er natten over. En natt sittende / liggende i fosterstilling med armene rundt kroppen for beskyttelse. En marrerittnatt. Redsel. Tårer triller ned langs kinnene, kroppen rister. Barberbladene frister. Dra et langs huden, kjenne smerten, føle noe, føle noe annet. Straffe(?).
Natten er lang og mørk når alt inni meg er smerte og svart.

Det er vanskelig. I den mørke vinternatten er det stille. Ensomheten brer seg rundt meg og til verdens ende. Prøver gjøre noe, avlede meg. men orker / klarer ikke røre meg. Fastfrosset. Bilder flimrer, jeg lukker øynene – bare for å oppdage at filmen spilles innen for hornhinnen.
Fortvilelse avløses av uvirkelighet. Hjernen prøver lure meg, redde meg fra meg selv. Det går for en stund.

Min skyld?

Minnene vaskes aldri bort.
Minner som alltid vil hjemsøke.
En mann som har drept en del av meg.
Såret, kald og følelsesløs ligger jeg her.
Så naken, men med klær.
En nummen, likegyldig følelse som vanlig.
Tankene strømmer..

Kroppen min føles ikke den samme lenger,
den er ikke lenger trygg og min.
Den er brukt, skitten og skadet.
Sjelen min er såret for alltid.
Såret for å føle seg trygg.
Blåmerkene gikk bort,
men minnene lever for evig.

Min skyld?
Var det det?

Demonen i mitt liv

Som en ond drøm,
trengte du inn i mitt liv,
tok meg med makt,
og fullførte din akt!

Som et skrik i evigheten,
fanget mellom rett og galt,
voldte du meg så mye smerte,
at jeg knuste en annens hjerte.

Som en skygge fra fortiden,
hjemsøkte du meg igjen og igjen,
hvisket:"Kom igang!",
med din heslige klang.

Som en djevel i natten,
knuste du meg stykke for stykke,
kunne ikke holde opp,
og aldri få nok.

Som et evig mareritt,
som aldri stopper,
er du alt hva jeg ser,
og jeg hater deg mer og mer.

Tror jeg.

Bestått!

Gårsdagen ble brukt til lesing, Eller retteresagt jeg hadde planer om å lese. Jeg startet utover ettermiddagen. Etter en liten tur i det friske (kalde) vinterværet. Jeg så gjennom oppgavene, leste gjennom prossedyrene, kikket på illustrasjonen, og følte frustrasjonen og fortvilelse snike seg på. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle lære meg det. Mentalt sett banket jeg meg selv opp innvendig fordi jeg ikke hadde startet tidligere ( har hatt over en uke fri.. ) Frustrasjonen ble større og jeg ga opp. Fant ut at av 16 oppgaver kunne jeg makte på et vis og gjennomføre 14. Men av de 16 oppgavene viste jeg at jeg kunne to.

- Tankene vandret til hva jeg har brukt tiden på. Forrige uke ble tilbrakt i en forferdelig tåke. En likegyldighet av dimensjoner hvor mat ble inntatt og sendt i retur dagen lang. Før jeg tilslutt i helgen ikke orket mer. Tok tilbake “kontrollen” og startet trene.
Ikke vet jeg om det er så mye bedre, men hjelper akkuratt nå. For å kunne fatte litt av virkeligheten, for å kunne gå ut i verden har det sin hensikt.

Etter en urolig natt kom jeg meg opp og kunne merke nervene utenpå kroppen. Kl. 12 ble jeg hentet inn til min praktiske prøve. Jeg kunne ikke puste. Sensor stod ved siden av meg og bare minnet meg på å puste. Mitt største ønske var å løpe, flykte, forsvinne fra skolen. Slutte.
Men jeg stod der, forrann bordet med 16 lapper. Jeg skulle velge èn.. Lappen ble trukket og jeg kunne lese “Respirasjonstelling og auskultatorisk måling av blodtrykk på overarm” .

Jeg kunne nesten kjenne skuldrene sank ned, pusten ble lettere og jeg kunne nesten ikke tro det var mulig. Av 2 oppgaver jeg ønsker klarte jeg å trekke èn av dem..
Med hjelp av mitt eget stetoskop og blodtrykkmasjet målte jeg blotrykket på “pasienten” og telte antall respirasjoner hun hadde i minuttet.

Jeg gikk ut av rommet enormt overlykkelig. Jeg var ferdig. Samtidig som jeg tenkte “var det alt?!” 
Jeg bestod!!!!