Å si det rette

Når noen har det vanskelig, når noen sliter eller har det tøft. Når noen er syke. Når mennesker vi er glad i, bryr oss om, har det vondt er det ikke alltid lett å vite hva vi skal gjøre. Vi blir ofte redd for å gjøre noe galt, si noe som kan få ting til å bli enda værre. Vi prøver litt forsiktig men klarer ikke finne ordene. Ord kan virke små og vi kan føle oss hjelpesløse i møte med dem som er midt i kaoset.

Jeg hadde mange venner. Jeg hadde mange som brydde seg. Mange mennesker i livet mitt. Men jeg slet. Jeg ble mørkere, mer tilbaketrukket. Jeg hadde det vondt inni meg. Etterhvert ble de færre. Jeg tror de følte seg utenfor, fordi jeg klarte ikke slippe dem inn. Ingen viste hva de skulle gjøre eller si. De trakk seg litt unna – samtidig som jeg trakk meg inn i meg selv.
Jeg tror de var redd meg (redd for meg). Men ingen viste hva som skjedde med meg (ikke meg selv engang). Smerten og kaoset jeg hadde holdt inni meg begynte og vises så vidt på utsiden.

De viste ikke hva de skulle si. Jeg tror alle var usikre på hva som var rett. Redde for å si noe galt. Gjøre noe som kunne konfliktere situasjonen. Og jeg skjønner alle sammen. Jeg har opplevd det selv. Men jeg vet at det er ikke så farlig hva som sies, det er værre å ikke si noen ting.
Det er så mye bedre å bare være der. Gi en klem. Som venn, familie eller nær relasjon er det ikke din jobb og fikse det som er galt (stort sett er det legene sin jobb). Fortelle at du bryr deg. At du er der. Bare være. Ord kan bli fattige, men en varm og omtenksom klem kan si så mye… Prøve strekke ut en hånd så kanskje får du et lite glimp av kaoset og kan hjelpe ved å være en trøst, et lyspunkt i alt det vanskelige.

Jeg har fortsatt noen venner som er der. Og jeg er takknemlig for dem. De trenger ikke si noe. Jeg bare vet at de støtter meg om jeg trenger det. Jeg ser hånden dems og kan ta den når jeg tør. 

Det viktigste er ikke å si eller gjøre det rette, men å gjøre eller si noe.  (eller bare være der)

SMIL

Jeg smiler meg gjennom møte med andre mennesker. Jeg smiler og ler når jeg tilbringer tid med alle andre enn meg selv. Jeg er flink til og smile. Jeg klarer nesten overbevise meg selv om at jeg har det bra og at jeg mener det. Jeg kan smile til livet selv om ikke alltid livet smiler tilbake til meg..

Jeg husker jeg lære meg å smile. På barneskole satt jeg forran speilet og smilte. Trente på å få smilet til og nå øynene. Trente på å smile hele tiden. Jeg gikk rundt mange uker og tenkte hele tiden på å smile. Etterhvert ble det en vane. Jeg vet ikke om smilene ble ektere eller om jeg ble flinkere men et eller annet sted på veien mistet jeg forskjellen mellom ekte og falskt smil. Munterhet er ikke så vanskelig.  Når man først er blitt flink til det.
- Det vanskelige er å la noen se bak smilene og å klare finne tilbake til de ekte.

Pause

Jeg sitter og ser snøen faller mot bakken. Et hvitt teppe legger seg over verden utenfor mitt vindu. Det lyser litt opp i den ellers så mørke vinteren. Det hvite dekker over det mørke.
Men inni meg er alt mørkt. Meningsløsheten har overtatt. Håpet har gjemt seg godt. Ensomheten er blitt min beste venn, mens mørke senker seg over landet.

Ordene jeg har, passer ikke til å beskrive hva jeg føler. Jeg føler ingenting samtidig som jeg føler alt for mye på en gang. Det er kaos og tomhet på samme tid.
Ingen fremtid, ingen nåtid, ingen fortid. Tiden har stoppet, og tiden går så altfor fort. Verden utenfor vinduet mitt går fort forbi uten at jeg klarer henge med.
Jeg vil stoppe tiden, stoppe alt.

Ønsker..

Noen ganger er det tøft og være normal. Noen dager er det vanskelig gå ut døren, smile til kjente og ukjente. Jeg står en stund forran speilet, legger nøye på masket for dagen. Velger omhyggelig ut klær. Alt etter hvor stor jeg føler meg, hvor jævlig jeg har det inni meg, og hvor mye jeg føler jeg må gjemme meg eller late som alt er bra. Når jeg tenker etter prøver jeg å se mer normal jo værre jeg har det inni meg. Jeg vet ikke om det er meg selv eller andre jeg prøver å lure. Kanskje begge deler.

Jeg håper på en måte at viss jeg bare gjentar meg selv mange nok ganger (“det går bra”) så får jeg det bra også. Viss jeg bare later som alt er bra, at jeg har det supert og nyter livet og ser frem mot en fremtid så går det plutserlig i oppfyllelse. Jeg håper jeg våknet en dag og tenker “ jeg har det bra med meg selv, jeg kan godta dette. Dette er meg og jeg er fornøyd med det”.

Jeg har et ønske om å kunne ha normalt forhold til mat, ikke stå bøyd over toalettet etter enorme mengder mat opptil flere ganger om dagen. Kunne være med venner og ikke få abstinenser etter å være selvdestruktiv. Etter å fylle meg med mat bare for å spy det opp for å kunne få bort tankene, stoppe suget. Jeg føler meg som avhengig av en rus, og maten er blitt min rus. Jeg ønsker kunne ha kontroll over det. Men jeg kan ikke bare slutte med det som ruser meg. Skulle gjerne sett en alkoholiker bare drikke fire glass med vin om dagen, eller en narkoman sette skudd fire ganger i døgnet.. Jeg må inta maten passe, men hva er passe. Jeg er usikker, redd og fryktelig skeptisk til alt som sier at jeg skal spise “normalt”. For hva er normalt? Hva er sult? Hva er passe mett?

Jeg ønsker å kunne vite at fremtiden kom til å bli bedre. Friere. Ikke fanget i mitt eget isolerte fengsel. Jeg er fanget av meg selv. Når skal jeg skjønne at det er jeg som har nøkkelen til og låse opp? Når tør jeg selv og ta et skritt ut av fengselet mitt? Det er så trygt her. Selv om jeg stadig drømmer om verden der ute er det skummelt ute i den store verden. Jeg frykter livet, jeg lengter etter noe annet – men jeg vet ikke hva

Psykisk nedetid

Time hos psykiateren i dag. Uken som har gått har vært en hard uke å komme gjennom. Selvskadingstrangen har vært enorm. Oppkasttendensene har vært overveldende og jeg har stengt meg helt inne fra verden der ute. Jeg har ikke hengt med på livet utenfor mitt eget hode overhode. Jeg har sett klokken tikke av sted, dag bli til natt for så å bli til dag igjen uten at jeg egentlig har fått med meg noen ting. Jeg har latt skolen seile sin egen sjø, vært på jobb, smilt til brukerne og prøvd etter beste evne og late som alt er bra så lenge jeg er utenfor de “trygge” veggene av rommet mitt.
Jeg har besvimt på treningssenteret, blitt redd av at min egen kropp starter siifra at noe er galt. Jeg har prøvd overleve alt kaoset som forgår inni meg. Merker kroppen ikke henger med hodet. Jeg vet ikke lenger hva jeg driver med, hva jeg vil..

I dag var det uansett tid for samtale med min psykiater sammen med min bror. Vi troppet opp. Det var rart, uvirkelig og min happy maske var godt plantet over hele meg. Vi snakket, fikk oppklart litt og jeg syns det var en grei samtale. Men etter uken som har gått skulle jeg ønske jeg kunne klare si sannheten. At jeg sliter, at jeg henger i en tynn tråd og vet ikke helt når den ryker. Jeg er redd, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre med meg selv.  Jeg har ikke ord på hva jeg føler og selv ikke kaos er dekkende nok..
Og by the way: Magne er kul (han ba meg skrive det.. )

Kommunikasjon

Jeg sitter med en oppgave som skulle vært levert fredag. Jeg starter nå.. Det er en oppgave om kommunikasjon. Vi skal ta en situasjon fra vår egen hverdag, hvor kommunikasjonen var sviktende, vanskelig eller uklar. For så og plukke fra hverandre, vurdere og skrive en fagtekst om hvordan det burde gjøres..

Åjoda jeg har masse eksempler, stort sett er de fra mine (snart) fem år i psykiatrien, med diveste psykiatrer og psykologer. Det hadde vært relativt lett og plukke frem en av de mange “mislykkede” samtalene jeg har at oppgjennom. Men problemet er at det er en medsstudent som skal lese og komme med respons tilbake. Dermed orker jeg ikke (tør ikke) ta noe så personlig.  Etter å ha lest litt, prøvd og tenke har jeg funnet ut så mye som har gått galt i mine behandlingssamtaler. Det har ikke bare vært min skyld, men begges. Det er ikke alle psykiatere som passer til alle, men det er noen som burde friske opp sin kunnskap om hjelpende kommunikasjon..

Jeg fant tilslutt en situasjon fra jobben. Nå som jeg har startet skrive ser jeg hvor mye bedre jeg kunne taklet denne personen. Og jeg føler skyld i at jeg ikke gjorde en litt bedre jobb. Hadde jeg bare satt meg ned og lyttet, prøvd og forstå hadde jeg kanskje kunnet gjort de siste månedene hans litt bedre.. Men sånn er det nå ikke. Så da får jeg vell bare lære av det nå og etterhvert bli ferdig med den hersens fagteksten.

 

Ellers går dagene frytelig tungt. Jeg er sikker på at jeg holder på å bli gal. Hodet mitt tar seg en tur på ferie til tider. Konsentrasjonen er null, motivasjonen er på minus siden, kroppen har gitt opp og jeg vandrer rundt som en zompie. Jeg snakker, smiler, kan til og med le og gjør jobben min når jeg er på jobb. Men etterpå aner jeg nesten ikke hva jeg har gjort.

Når det ikke er “plikter” som kaller ligger jeg rett ut og gjør ikke noe. Ønsker meg en god søvn og er like trøtt hele tiden.  Ute er det grått og mørkt, inne er det grått.
Jeg prøver etter beste evne finne ut hva jeg føler, men jeg finner ikke ord. Jeg tror jeg har følelser som enda ikke er satt ord på..

Men i går prøvde jeg å komme meg litt ut – tok med kamera og prøvde fange litt høstglede og farger inn i min tilværelse..