En løsning

Det starer som en redning, en distraksjon, en måte og lette alle følelser på. Det starter som en løsning på problemene. Etterhvert blir det ikke bare en løsning, men også en vane. Det blir noe som skjer fordi du er vant med det. Du gjør det flere og flere ganger uten at det hjelper og selv før du gjør det vet du det blir værre etterpå. Etter enda litt tid kommer også det momentet inn at du gjør det bare fordi det er blitt endel av hverdagen. Det blir som hverdagen blir tom uten.

Første gangen jeg skadet meg, første gang jeg kuttet var det en lettelse. Det var utrolig deilig endelig funnet en løsning på alt “kaoset” jeg følte inni meg.  Det lettet. Jeg følte meg bedre, verden var ikke så fryktelig kaotisk lenger. Etterhvert ble det oftere, dypere og flere kutt for å få den befriende følelsen. Det hjalp, men etterpå satt jeg der – alene, blodig, skamfull, ensom. Og kaoset inni meg ble bare enda større og jeg var fanget i en spirrall.

Jeg prøvde flere ganger å bryte ut av sirkelen, men kom meg ingen vei. Jeg vente alltid tilbake til den kjente, “trygge” måten og håndtere følelsene på. 

Nå har jeg ikke kuttet meg på ca et år, og kan snart “feire” 10 måneder siden siste overdose. 
Men jeg har funnet en ny måte og håndtere kaoset på. Jeg spiser for så å spy. Jeg startet med bare å overspise og kaste opp oftere og oftere. Det hjalp. Jeg straffet meg selv, jeg “tok” kontroll igjen. Jeg håndterer følelsene på en måte. Det får tankene bort på noe annet.
Jeg hater og kaste opp. Jeg har aldri (så lenge jeg kan huske) kastet opp uten og fremprovisere det). Nå er det blitt vane. Og den lindrene følelsene etterpå er minimal. Jeg kan ikke lenger føle lettelsen som var der tidligere, men jeg klarer heller ikke gjøre noe med det. Kommer liksom ikke noen vei.

Jeg vet det er følelsene som er i kaos, jeg vet hva jeg ikke burde gjøre, men når det stormer som mest inni meg må jeg bare gjøre noe – og da prøver jeg bare å holde meg i livet.

Blue Angel

Jeg og min bror (vi bor jo sammen) har nå adoptert en fisk.. (kjøpt i dyrebutikken da). Det er en kampfisk. Den er så fin atte.. Og vi er veldig stolte foreldre. Etter litt om og men fikk jeg navnvalget. (han ville kalle stakkars fisken bobby). Men vi ble enig om Blue Angel. Tror det er en hann fisk, men det er det ingen som trenger å vite - for meg vil det alltid være ei jente :D

Jeg skal innrømme at det var et meget impuls kjøp, og jeg er meget uvist på hvor lenge denne stakkars forvirrede fisken kommer til og overleve. Uansett så kommer hun til og bli meget bortsjemt. Veldig koselig. Og forløpig litt lettere enn en hund . .
Mitt første dyr er herved i hus.

minner som ikke forsvinner

Filmen i hodet går rundt og rundt. Aldri fri, aldri hvile. Jeg er redd for å lukke øynen, redd for å slippe guarden ned for da overmanner tankene meg fullstendig. Jeg er redd for å miste kontrollen, for at jeg da faller enda lenger ned i alt det mørke og kommer meg ikke opp igjen. Jeg trør ikke slappe av.

Dagene går med til å prøve distrahere meg selv. Prøver gjøre ting slik at ikke tankene blir så dominerende. Men jeg begynner bli sliten - alt for sliten. Klarer ikke lenger holde minnene på avstand. Det blir vanskleigere å skille minner fra virkeligheten. Det føles så altfor virkelig.

Skade trangen er enorm. Jeg vil bare kutte bort alt det vonde. Se blodet renne, kjenne en annen smerte enn den jeg går og bærer på. Det er det jævlig tøft. Jeg vil bare slippe være så redd hele tiden. Jeg vil slippe å være meg en liten stund. Legge hjernen tilside for noen timer og la kroppen hvile. Kunne lukke øynene uten og se bildene flimre for det indre. Jeg ønsker bare noen timer med ro, trygghet og avslapning. Men det er for mye å forlange. Det får jeg ikke.

Jeg vil stoppe filmen, kunne puste rolig og bare være i nå tid..

Tirsdag

Jeg merker det er slitsomt. For første gang merker jeg på kroppen av den starter si litt forsiktig ifra. Det er ikke greit det du drier med Siri. Det er som en liten hvisking. Små signaler gjennom dagen og natten. Energien er borte, søvnen er kaotisk, fryser gjør jeg støtt, svimmel og konsentrasjonen har problemer. Musklene verker og generlt kan jeg ikke si jeg har det bra med meg selv. Jeg lider, inni meg.

Hodet kjemper. En daglig kamp med seg selv. Jeg vet hva som er viktig og riktig, men klarer ikke gjøre det. Jeg tør ikke. Det er skummelt. Jeg vil, men jeg vil ikke. Maten er min fiende, mitt dop, min virkelighetsflukt. Men jeg har ikke lenger kontroll på det. Det er ikke lenger jeg som kontrolerer maten. Maten kontrollerer meg. Jeg spiser, kaster opp, spiser mye, kaster opp mer. Jeg vil ikke mer av dette. En stor del av meg vil ha til bake kontrollen - den anorektiske kontrollen over maten, kaloriene, igjen. Men jeg vet at det til syvende og sist ikke er veien å gå viss jeg også vil ha et liv. Det er bare det at jeg ikke er sikker på om det er det jeg vil.

Tanken rundt meg selv er altoppslukende. Tankene om at jeg vil forsvinne, sakte bli mindre, borte. Det er fristende. Jeg vet jeg må ta et valg. Prøve velge. Jeg er bare ikke sikker på hva som er best. Alt er bare vanskelig. Uansett hva jeg gjør.