Snakke i hjel

Noen ganger hjelper det. Av og til letter det på tankekjøret i hodet. En gang i blant er det godt og snakke åpent, rett ut og bare kunne si nesten akkrat hva du tenker på uten og være så veldig redd for hvordan den andre personen kommer til og reagere. Noen ganger er det så befriende og kunne, sammen med den andre, kunne løse opp litt i kaoset av følelser, tanker og handlingsmønstre. Å bare få delt med en annen at du er sliten, at alt ikke går på skinner. Klare dele det som er vanskelig. En som kan bryte inn i min boble av ensomhet - og hjelpe meg og se håp

Har vært hos psykiateren min i dag. Før timen var jeg så sliten. Lå som en slaktet hvalross på sofaen og orket ikke tanken på å måtte bevege den minste musklet. Hodet var tungt, musklene verket og jeg var trøtt!
De siste dagene har vært preget av suicudaletanker, lite søvn, selvskadingstrang og sulting,trening,overspising/oppkast. Jeg var lei. Klar for å gi slipp på alt og bare flyte av sted ut i ingenting.
Men jeg dro, for jeg drar alltid til avtalene.

Jeg grudde meg, med tanke på forrige samtale vi hadde som jeg nesten ikke husker noen ting fra (grunnet litt alkhol for å takle selvskadingstrangen). Uansett så sank jeg ned i stolen, fokuserte på å puste og startet snakke. Det gikk så lett. Det var så befriende. Noen omveier gikk jeg (ellers hadde det ikke være meg), og noe kunne jeg ikke si, men følte hodet falt så mye mer på plass. Fikk bekreftet vanskelige følelser, avkreftet noen av mine vannvittige teorier og skjønte et og annet om meg selv.
Jeg gikk derfra med et hodet som føltes lettere. (kanskje tankene veier mer når de er i kaos enn når de er mer fattbare) Det er sant at tunge tanker tynger ..

Det er godt med slike timer. Det er godt å vite at man ikke er alene. Og det er godt å få en slags bekreftelse på at det faktisk har noe for seg. Ja det tar tid, men jeg har tid ( væffal i dag).
Så gjenstår det bare å se. Jeg vet bare at om den lille oppturen jeg har nå er over i morgen er det godt nå. Og det trengte jeg!

Perfekt

Jeg har en idee i hodet mitt om at jeg må være perfekt. Jeg må være best i alt. Det er ikke nok å gjøre så godt jeg kan - for jeg kan alltid gjøre det bedre, spesielt viss noen andre har gjort det bedre enn meg.
Fra ordboken: perfek't a2 (lat., av perficere 'fullende') fullkommen, utlært

Jeg kan ikke si hva som er perfekt, jeg har bare en idee om at jeg må være det. I alt jeg gjør. Det er slitsomt, og det er en oppgave som tar mye tid og krefter. I mange sammenhenger er det motstridene. Jeg må være best på skolen, beste datter, beste søster, beste venninne. Jeg skal være flinkest i jobben jeg gjør, være hyggligst, morsomst og mest gledesspredene. Jeg skulle være best i idrett, flinkest til å trene, mest fremgang i behandling.
Men jeg har også endel av meg som vil være best til og være syk, flinkest til å sulte og presse meg selv på trene.
Det er mye som ikke lar seg kombinere. Jeg vet jeg ikke kan være best på alt. Det går ikke, men likevell prøver jeg. Prestasjonskravet jeg setter til meg selv er skyhøyt. Og da spesielt på prestasjoner som kan lett måles - som skole..

I dag hadde i presentasjon i klassen. Gruppevis holdt vi et kort foredrag om forskjellige temaer. Jeg hadde angst, var super nærvøs og hele kroppen skalv. Flere ganger måtte jeg minne meg selv på at jeg måtte puste. Jeg var redd, fordi jeg viste at uansett hvor bra jeg gjorde det kunne det ikke nå opp til mine egen forventninger til meg selv. Uansett hva jeg fikk av tilbakemeldinger kom det ikke til og være bra nok. For det alltid noe jeg kan gjøre bedre.

Slik er det alltid. Stressnivået er skyhøyt og nå med skolen og studie er det ikke blitt noe lavere. Jeg har igjen fått noe i livet mitt jeg kan måle. Jeg har igjen fått noe inn i hverdagen som blir konkret målt i tall eller bokstaver. Jeg må være best, men ikke nok med det - jeg må være bedre enn best..

Aldri kan jeg bli god nok. Aldri kan jeg hvile. Det blir umulig. Og jeg vet det. Men hvordan kan jeg senke kravet til meg selv. Hvorfor kan jeg ikke bare godtta at noen ganger er det greit å være god nok. Noen ganger er det greit å gjøre så godt jeg kan. For det er jo det for alle andre. Ingen andre enn jeg, må være perfekte. . .

Selvskading

Jeg angrer. Jeg angrer skikkelig. Første gangen jeg fikk den lysende ideen om at det var smart og ta en kniv og dra over huden min. Hvor jeg fikk ideen fra vet jeg ikke. Det er jo ikke akkuratt noe man går rundt og tenker på (viss man er nogelunde normal). Men jeg gjorde nå dette smarte påfunnet laget et fint kutt i underarmen min. Det blødde og jeg følte alt som presset på inni meg bare forsvant. Det var en lettelse. En fantastisk følelse. Men jeg skammet meg. Skammet meg mye over arrene som etterhvert preget armene mine. Det var ikke normalt, det var ikke slik det skulle være. Jeg laget unskyldninger, gjemte armene så godt det lot seg gjøre.

Etterhvert som det ble flere, dypere og styggere arr skammet jeg meg enda mer. Jeg hatet hva jeg gjorde med meg selv. Jeg ville ikke ha arrene der. Men jeg klarte ikke la vær å kutte. Det var den eneste måten jeg kunne takle livet på. Det funket jo..

Selvskadingen for meg hadde mest den hensikt og få en pause. Slippe tenke, "lette på trykket". Men også mange ganger var det sinne. Jeg var sint på meg selv (eller andre) og måtte skade meg selv som en straff. Jeg liker ikke den følelsen vi kaller sint!

Reaksjonene rundt meg var at dette var noe vi ikke snakker om. Arrene, sårene skal ikke vises (det var når mennesker rundt meg ble oppmerksomme på dette). Skammen ble enda større. Jeg var et monster. Og jeg var inne i en dårlig sirkel. Jeg skadet meg, og skammet meg for det, dermed skadet jeg meg igjen fordi jeg skammet meg og var sint på meg selv fordi jeg skadet meg, og alle andre fordi ingen skjønte. Og slik gikk det rundt og rundt.. Jeg klarte ikke stoppe. Og lindringen var så altfor kortvarig i forhold til skammen som overmannet meg etterpå.

Men så møtte jeg ei fantastisk jente. Hun hadde også arr. Hun hadde også sår. Men hun ga blanke faen i hva alle andre mente om hennes armer. Hun lærte meg at det er greit om andre stirrer, hvisker og peker - for de vet ikke. de vet ikke den kampen du har vært i (er i) for å faktisk kunne være i livet. De er redde, skremte av noe de ikke skjønner. Men hadde de vist, hadde de skjønt. Og selv om jeg så langt det lar seg gjøre velger og gå med langarmet genser, og får litt angst om jeg må ha kortarmet er jeg på vei til og akseptere det.

Fortsatt liker jeg ikke armene mine. Jeg skulle ønske jeg hadde glatte armer uten humpete arr. Men det er ikke slik. Og jeg prøver å akseptere det, noe jeg har kommet en vei med. Fortsatt når alt føles helt håpløst ønsker jeg å kutte bort smerten inni meg. Men jeg kjemper, for nå nærmer jeg meg et år uten kutt og jeg vil ikke starte på den karrusellen igjen.

tirsdag

Tirsdag morgen. Jeg våkned av alarmen på telefonen. Klokken er 07:00 og jeg tror jeg sluknet på gulvet ved 5 tiden. Vondt i kroppen (trolig etter møte med kroppen, og at søvnen har vært så fraværende). Jeg dusjer og kommer meg avgårde til samtalen med psykiateren.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av samtalen. Jeg klarte ikke helt samle tankene. Og alkohlen var helt sikkert fortsatt tilstede. Men jeg var egentlig glad. Slapp kjenne på så mye av kaoset inni meg.
Kom meg på skolen etterpå, og satt i forelesningen og merket slitenheten sakte men sikkert sige innover meg. Kan ikke gjengi så mye av forelesningen heller, og når jeg nå ser over notatene er de ganske lite utfyllende. Men jeg kom meg jo gjennom de 4 timene og lærte sikkert noe, bare husker det ikke nå.

På kvelden var jeg sammen med ei kjær venninne og det var koselig. Sosiallivet er ellers ganske dårlig.

Nå har jeg enderlig hatt en natt jeg har sovet litt. Fikk insovningstabletter av psykiateren og følte det hjalp i natt. Sovnet relativt fort (men kan også være at hjerne rett og slett ikke orket være våken lenger). Slapp unna de værste marrerittene og er nokså uthvilt i dag. Noe som kan være greit da jeg har en god del skoleoppgaver jeg må få gjort unna. Jeg er ekspert på å skyve ting fremover, helt til det må gjøres. Skolestruktren må bli bedre, det tar bare litt tid, og er ikke første prioritet enda - forløpig prøver jeg bare overleve dagen, kommer meg gjennom natten og starte enda en dag, enda en uke..

Jeg blir overveldet over tanken på at om tre år er jeg ferdig utdannet sykepleier. Det skremmer. Det er så lenge til, jeg tørr ikke tenke på fremtiden. Jeg klarer ikke planelgge fremtiden, jeg må bare forholde meg til nåtiden. Det er mer enn nok for meg. fremtiden kommer uansett. Dagene går jo fremover..

innlegg fra meg, en gal!

klokken er 04:07 akkurat når jeg skriver dette. Jeg slet i går kveld. Prøvde avverge alt som het negativ handlingsmønster- Jeg prøvde gjøre andre ting. Tenke på andre ting. Jeg ville gjerne ikke skade meg, eller prøve og ta livet av meg selv. Til slutt nå åpnet jeg rett og slett en vinflaske. Drakk den på styrten og har det supert akkuratt nå. Føler ingenting, kjenner ingenting, tenker ingenting (annet enn at  verden går litt rundt, og at teksten er litt vanskelig og lese).

Jeg valgte alkoholen fremfor barberbladene og pillene. Jeg vet ikke hva som er best enda. Jeg vet ikke om det jeg valgte i natt er det beste, Det gir ingen arr, det blir ingen overnatting på sykehus. Jeg valgte det mest vanlige, drikke bort smerten, drikke bort kaoset inni deg. Det er det man gjør. Bak, langt bak i hjernebarken et sted svever en tanke om at det ikke er lurt og bruke alkohol heller, men jeg har liksom prøvd alt anna, og prøver nå og slutte med det. Så for denne gang får alkohol holde. Jeg kan drikke meg i søvn nå,, også får vi se hvor masse jeg angrer i morgen... ;)

Jeg kan jo også si, (mens jeg er dritings). at jeg vil dø. Faktisk. Jeg har ikke noe ønske om og leve. Jeg har ikke noe stor plan for fremtiden. Jeg drømmer ikke om mann, barn, volvo og hund. Det eneste jeg ønsker meg er noen som kan ta vare på meg. Støtte meg i alt det vanskelige. Helst ville jeg hatt en jeg kunne lene meg til i forhold til å slutte alt. Men det er greit, kan ikke forlange for masse.,

By the way - I'm drunk........
'
For en uke siden hadde min gruppe første dag på praktiske ferdigheter posten. Alle i sykepleieruniform. Jeg grudde meg skikkelig. Holdt på ikke møte opp. Men stilte opp i kortarmet sykepleierskjorte.  Jeg fikk blikk. Men ingen nevnte noe, ingen spurte. Ingen konfronterte meg. Jeg vet de i klassen min har sett det. Og med tid og stunder kommer kanskje noen til og spørre og noen kommer jeg til og fortelle litt til. Men alt i alt hånderte alle det som "profesjonelle". Så får de bare gjette så masse de vill - svaret får de ikke før de spør meg.

jeg startet kutte meg fordi jeg hadde så masse trykk inni meg. Jeg måtte få ut litt. Samtidig ville jeg få ut alt av min egen kropp. Jeg ville bare ha det vondt så jeg kunne konsentrere om det.
Etterhvert bøe det en ventil. Jeg var sint- jeg kuttet meg selv, og alt var bra etterpå. Da kjente jeg ofte ingenting fysisk smerte, men jeg viste den var det.

Jeg syns det alltid har vært lettere og  forholde seg til fysiske ting.  Men noen ganger må man bare innse at det er psykisk. Jeg skulle virkelig ønske jeg aldri hadde tatt kniven og kuttet meg selv første gang. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen og snkke med. Noen som skjønte meg. men det hadde jeg ikke på den tiden,.


Jeg husker jeg tok kjøkken kniven første gang og dro over huden. Etter hvert ble jeg flinkere. Viste hvor dypt, hvor mye, hvor lenge. Underarmene mine vet jeg alt om, men så er de nesten bare dekket av arr også... Jeg sitter nå i kveld og prøver alt hva jeg kan og ungå og kutte meg selv. Akkuratt nå er jeg redd at jeg fort kan kutte eller skade meg selv alvorilig. Men jeg prøver og holde ut. Jeg vil så gjerne være over/ferdig med å kutte meg selv.- Men jeg vet ikke. Akkuratt nå teller jeg på fingrene.En flaske vin til, eller...


- Forresten - jeg beklager viss det er masse feil. Jeg ser nemlig ikke klart :D
Desutten skal jeg snart til min psykiater, det kan jo bli spennende. Nå ,skal jeg prøve og sove to timer før jeg skal opp... Jaja, sove er overvurdert :P

Søvnløs

Det er mørkt. Stille. Jeg kjenner ikke alle rundt meg. Men jeg kjenner en, og det er nok, tror jeg.
De var mange, og jeg var bare en.

De omringer meg. Han først. Jeg vil ikke, vil ikke, NEI!
Slår, sparker prøver komme bort. SLUTT!
De er sammen om dette, holder meg. De gjør hva de vil. Jeg er bare en mot dem. Og ingen kan hjelpe meg. Tenker ikke, prøver bare ikke føle. De river i meg, blottlegger meg.
Naken blir jeg tvunget.
Brutalt og voldsomt tar de fra meg kroppen min, selvbildet mitt, jomrudommen min, fremtiden, nattesøvnen, tryggheten, roen.
Det var som kroppen skulle revnes i to. Det eneste jeg ønsket var å dø. Tenkte ikke noe annet. Ville bare vekk. Stenger av alt. Kroppen er ikke lenger noe jeg forholder meg til.
Etterpå lå jeg der. kunne knapt gå. Alene i mørket. Som et tomt skall, ei ødelagt jente. En brukt gjenstand.
 "Det var min skyld...!"

Jeg er redd. Nå om nettene er marrerittene blitt så jævlige. Så levende. Jeg våkner badet i svette og vondt i kroppen. Akkuratt som det skjer her og nå. Luktene, smakene, følelsene er så altfor ekte. De kommer i våken tilstand også, men ikke så sterke. Jeg tør ikke sove. Klarer ikke sove. Tør ikke hvile øynene for da er de plutserlig her igjen. Jeg er paranoid, ser han overalt. Føler han. Fortsatt har han makt over meg. Jeg skammer meg for hva han gjorde.

Det gjør vondt. Minnene river meg opp innenifra. Ødelegger meg, fyller meg med redsel,avmakt, desperasjon, fortvilelse, og død. Jeg vil rive meg opp utenfra også, jeg vil ha det ut. Bort. Vekk. Jeg vil ha bort følelsen av alltid være skitten, være øddelagt, brukt, og fylt opp..aldri trygg. Jeg vil flykte. Forsvinne. Jeg vil ha tilbake meg selv.

Kultur

Fredag 17 september fylte min mor år. Lørdag satte mine foreldre seg på toget og kom inn til Oslo (til sine søte små barn) for å feire dette. Jeg jobbet formiddagen og hastet rett fra jobb ned til nationalteateret for å hente billetter. Far hadde bestemt seg for å gi oss vår årlige kulturinnsprøytning. Selvfølgelig var det bokfestival i hele karl johan og masse folk. Små stressa meg midt i en kjempe stor folkemengde. Jeg følge meg fanget, men kom meg hjem tilslutt. Bare for å rekke og skifte og snu i døra.

Stykket vi så var "blodig alvor". Den handler kort fortalt om møte mellom to ektepar som skal diskutere at ene sønnen har slått det andre parets sønn. Det starter med høflig, overfladisk snakk, men utvikler seg til at alle tar av sine "masker" og ikke gidder være samfunnsmessige korrekte. Morsomt stykke, men jeg klarte ikke helt følge med. Var litt sliten og grudde meg bare til neste stopp på programmet som var "teatercafeen". Jada, alltid må det være mat med når det er noe sosialt på gang.. .

Det gikk tålelig bra. Jeg hadde finlest menyen på nett tidligere for å finne noe som var trygt nok og følte jeg klarte meg ganske greit. Det var ikke knirkfritt og jeg glefset litt til foreldrene som bare skal late som alt er bra - men sånn er det når det har gått i et hele dagen. Var bare lykkelig da vi enderlig kom hjem og jeg kunne legge meg. Selv om jeg var nødt til og ha min mor i samme rom gikk det.

Uansett har jeg nå fått min dose kultur og familie for resten av året!

Jeg klarte meg, og flyktet gladerlig ut av huset søndag formiddag for å komme meg på jobb. Familie er slitsomt. Det er ikke noe lett stemning mellom mine foreldre og meg. De spør, graver, maser og skal vite alt, men vil samtidig late som alt er helt vanlig. Jeg angrer litt på at jeg har sluppet dem mer inn i livet mitt i det siste, for gir jeg litt tar de for mye og alt blir galt igjen.. Klarer liksom ikke få det til og bli passe kontakt.

Det er bare å smile for fotografen (her er jeg mer lettet for at jeg enderlig er ferdig..)

Søsknene "Lund Hansen".

Sakte men sikkert går tiden

5 dager av uken er ferdig. Fem dager har jeg isolert meg selv inne på rommet mitt. Beveget meg mellom sofaen og sengen. Det har vært dager virkelig innestengt, men mest av alt har jeg vært innestengt i mitt eget hode. Jeg har ikke orket noe. (kan godt si at det er litt pga forkjølelse med feber, men det er ikke hele grunnen). Jeg har ikke orket møte mennesker. Jeg har spist, spydd, tatt massevis med piller for bare å få ut alt som er inni meg. Jeg liker følelsen av letthet når ingen mat tynger meg. Så jeg har ligget utslitt etter flere runder med overspising, oppkast, tett i hode og ønsker bare det skal åpne seg et hull i baken og svelge hele meg.

Merker det er nok nå. Det holder. Skammen vokser seg stor. Fyller hele rommet jeg sitter i. Følger meg hvor enn jeg går. Det går ikke å løpe fra. Tankene som surrer i hodet mitt nå skremmer meg. Jeg kjemper hver dag for ikke skade meg alvorlig. Prøver alt jeg kan og komme meg gjennom dagen. De siste fem dagene har jeg glodd på tv. Ikke klarer jeg følge med, men jeg må bare ha noe å gjøre. Jeg orker ikke tenke. Jeg blir gal viss jeg ikke kommer på andre tanker snart. Jeg vet ikke hvor sterk jeg er- hvor mye mer jeg klarer i kampen mot meg selv.

Skulle ønske jeg viste hva jeg ville. At jeg turde gjøre det jeg ønsker. Eller at jeg hadde klart og spørre,og ikke minst, ta i mot hjelp.. Det er noe av det vanskeligste.

Det å faktisk spørre om hjelp, mene det. Ikke nødvendigvis legge hele livet mitt i hendene på noen andre, men å være åpen, ærlig og ikke livredd for å hele tiden gjøre en feil. Det å kunne stole på et menneske nok til at jeg tør vise følelsene mine - de virkelige. Jeg må tørre og faktisk stole på noen, men jeg må også klare slippe kontrollen - tro at et annet menneske kan klare bære noe av det jeg bærer på uten og bøye under. Jeg må tro at noen kan klare være sterke, slik at jeg kan slippe litt opp og slappe av.

Det gjenstår bare for meg å kunne klare dette. Det er bare så vanskelig - jeg må jo alltid være den sterke...

Mandag

Lørdag våknet jeg opp av vekkeklokken som bråket fordi jeg sku på jobb. Hodet hamrett litt, nesen begynte og antyde av den ikke ville være helt sammarbeidsvillig og kroppen sa litt forsiktig ifra at noe var i gjerde. Menn jeg har det ikke med å lytte til kroppen, så jeg kom meg til jobb.
Utover dag bestemte hodet seg for å være enda mer kranglevoren og tettet seg mer og mer. Jeg kom meg hjem og krøp opp i sofaen mens jeg prøvde ikke kjenne etter at kroppen startet ruste seg til krig mot hva det nå enn for noen basiller som har tatt ferie hos meg.
Helte på med diverse teer, C-vitaminer i lassevis og nok vann til for en hel uke. La meg og ba en liten bønn (selv om jeg ikke tror på det) om at jeg skulle våkne til en ny dag.

Overraskende nok var jeg rellativ bra søndag. Og godt var det siden jeg skulle jobbe da også. Desverre ble det ikke bedre utover dag. Nesen rant og rant (og jeg kunne rett og slett være med i reklame for kleenex).
Siden jeg ikke er kjent for å lytte til kroppen så gadd jeg ikke kjenne så godt etter, men fant fort sofaen da jeg kom hjem, og ble liggende der hele kvelden. Bortsett fra en liten tur ut og spise sushi (kanskje noe greit med litt energi for å slå basillene). Krabbet opp i sengen og håpet nok en gang at jeg skulle være frisk neste dag.

Akk ja. Nå er nesen potte tett. Hodet dundrer, feberen er ikke langt unna og jeg forbanner den svake kroppen.. Så da får jeg bli i sofaen i dag, hive i meg te og vitaminer. Jeg har jo ikke tid til og drive være syk!! Så enkelt er det. En dag hvor jeg kan synes synd i meg selv er greit.

Meg i morges, med ene øye hovent og det andre bra renner. Hater å være syk rett og slett. Hvem liker vell det?!

Flykter

Tankene kverner i hodet mitt. Følelsene bygger seg opp. Alt inni meg er i vill kamp med hverandre. Jeg blir ikke enig med meg selv. Alt er feil, ingenting er rett.

Forvirret!

Setter musikk i ørene, snører på meg joggeskoene og starter løpe. Løpe fra alt kaoset. Løper som om jeg løper fra noe, men egentlig prøver jeg bare å flykte fra meg selv.

Jeg løper for å forbrenne, for å få fred for å utmatte meg selv slik at jeg ikke orker og tenke. Jeg løper slik at jeg ikke tyr til andre negative mestringsmåter. Jeg løper for å få ut alt som koker inni meg.

Det hjelper.

Hodet letner, jeg kan la tankene flyte. Jeg klarer nyte naturen, skogen, solens skinn gjennom trærne. (jeg redder en frosk eller to) og skulle ønske jeg bare kunne fly bort.

Men uansett hvor fort jeg løper, hvor langt jeg løper klarer jeg ikke flykte. Det er umulig og løpe fra seg selv. Det går ikke. Så fort jeg stopper tar alle tankene meg igjen. De henger på, jeg klarer ikke miste dem.

Nå er jeg sliten. Men jeg reddet en frosk da (selv om det ikke var en prins :) )