psykoterapi

Å gå i behandling. Å snakke med et annet menneske, et menneske som har mange år med utdanning, og mange år med erfaring på akkuratt dette - å snakke. Man skal åpne seg, snakke om det som er vanskelig, med en som skal tåle det. Det skal hjelpe, det skal lette alt det håpløse. Men hvordan?

Jeg sitter i en stor stol. Rundt meg er det masse bøker. Det er et koselig rom. Et behagelig rom å være i, igrunn. Nesten midt i mot meg sitter en annen person. Vi snakker. Han spør, jeg svarer så godt jeg kan. Prøver svare riktig (men hva er riktig og hva er galt når spørmålene går på hva jeg føler og hva jeg tenker?). Jeg kan se ut av vinduet og se mennesker som haster av sted, men her inne er det rolig. Det er nesten som tiden står stille. Her er alt fokus på meg, eller på oss. På samtalen vi fører.
Jeg kan bestemme hva jeg vil snakke om, men blir presset litt noen ganger. Ofte ønsker jeg at jeg kunne være mer åpen, men klarer ikke.

Det er ofte slitsomt med disse samtalene, det er tøft og tenke, bli utfordret til og tenke på en annen måte, eller bli utfordret til og forklare hvorfor jeg tenker slik.
Det er lettere og bare la alt gå sin vandte gang, men slik er ikke målet med disse samtalen. Han jeg snakker med er faktisk interessert i hvordan jeg har det. Hvordan jeg virkelig har det. Det er godt. Det er fint og møte en person som jeg føler tåler nesten alt. Jeg må ikke gjemme meg, trenger ikke pynte på sannheten. Og jeg trenger ikke alltid fortelle alt for at han skal kunne skjønne hva som egentlig foregår.

Men etterhvert går tiden, timen er ferdig. Neste person venter på å få komme inn. Jeg tusler ut. Og tanken går utover at jeg er en jobb. Noen har som jobb, får betalt, å snakke med meg. Spørre meg spørsmål og grave i hjernen min. Jeg er et nr. i en rekke med mennesker han skal snakke med denne dagen. Det er ikke et likeverdig møte- Jeg er bare en av mange. (egoistisk)

Det er et langsomt arbeid. Jeg skal snakke "problemene" ihjel. Det føler som jeg ikke kommer noen vei. Det er bare når jeg ser tilbake, for fire år siden, at jeg kan se en forandring. Ikke i nødvendigvis noe andre kan se utenifra, men hvordan jeg på en bedre måte kan sette ord på følelser. Mer kunnskap om hvorfor jeg gjør som jeg gjør (selv om jeg enda ikke helt klarer gjøre noe med det).
Dette er ting jeg stadig må minne meg selv på. For å fortsette i behandling - dette fryktelig langsomme arbeide.
Det er fristende og slutte. For hva er vitsen. Gjøre det mer godt enn vondt? For jeg klarer meg jo på egenhånd alle de timene som er imellom de 45 min med samtale. En del av meg vil avslutte all behandling, slikat ingen kan stoppe meg. Men den  foruftige delen av meg skjønner at, selv om jeg kanskje ikke får noe ut av disse evinelige samtalene nå, kan det være lurt at noen er der, for plutserlig kan jeg miste fotfeste.. For selv om jeg er oppreist ballanserer jeg heletiden på en tynn line..

Prosjekt ernæring

Jeg har i dag prosjekt spis litt mat og behold det. Spist nettopp middag med min bror. Litt salat med brød til. Kjempet med meg selv. Klarte få i meg litt ca hva jeg tror er "normal" porsjon. Spiste en bit av gangen. Magen vokste. Ble så mett. Etter nå ganske mange dager uten noe nevneverdig næring sjokkerte jeg vell stakkars magesekken litt. Har nå sittet en time rolig og svelget. Maten ligger i halsen, truer stadig med og komme opp. Men har bestemt meg, jeg skal beholde den. Orker ikke kaste opp noe mer. Jeg skal være ferdig med det, på samme måte som jeg er ferdig med å kutte opp meg selv.
Det betyr at jeg gjør alt jeg kan for å ikke falle inn i de spirralene igjen. Alternativene vet jeg enda ikke om er værre eller bedre. Men har funnet ut at jeg får ta en ting av gangen. Viss jeg skal slutte med alle mine negative mestringsmåter på samme gang så sitter jeg igjen med ingenting og det går gjerne veldig dårlig.
(det er tross alt det som har skjedd ved alle innleggelsene - noe jeg vet blir kaos og fryktelig deprimerende tanker)

Men nå skal jeg ligge enda en time, håpe magen roer seg litt etterhvert, at maten synker litt og ikke presser på hele mellomgulvet mitt. Og at maten kan holde seg nede. Så skal jeg på kino med min bror. Så får jeg tankene bort på andre ting. Utover kvelden. Dagen i morgen får komme som den kommer. De utfordringene som følger med får jeg ta da. Nå skal jeg prøve tenke at jeg i dag har tatt et skritt i riktig retning og kaste det delen av meg som sier alt er feil langt bort ditt pepperen gror! =)
Dessuten har jeg mer enn nok skolemateriale å grave meg ned i!

God helg alle sammen!

Fridag

En liten innrømmelse skal jeg komme med. Jeg hadde egentlig full dag på skolen i dag. Forelesning i anatomi og fysologi, men kom meg aldri så langt. Hele kroppen værket. Brystet snørte seg sammen, beina ville ikke være meg og hodet klarte ikke tenke klart. Jeg hadde vondt uansett hvordan jeg satt/lå/stod. Hva jeg enn gjorde så var det vondt. Det var vondt å puste. Uutholdelig. Men jeg hold ut. Time for time og håpet det skulle bli bedre.
Utover dagen, etter litt søvn gikk det bedre. Fikk i meg litt drikke og kom meg ut en tur for litt luft. Det gikk sakte men sikkert over og jeg roet meg. Kroppen roet seg og ble normal igjen. Jeg kunne puste, jeg kunne bevege meg. Men skolen var over, så fikk ikke med meg forelesningen om cellene. Så det får vi ta en annen gang.

Istede startet jeg med prosjekt rydde rommet. Siden vi i starten av august startet å male og pusse opp leiligheten byttet jeg rom. Og da min bror flyttet inn var det bare å få alle tingene mine i esker og over til mitt rom, slik at jeg mer eller mindre har levd i kaos siden. Men nå var alt på plass og jeg skulle bare gå igjennom alle tingene - kaste, rydde ned i kjelleren og få alt på sin plass.
Etter noen timer ble jeg nesten ferdig. Gulvet kom til syne, og det er mulig leve her. Det er enderlig klart for studie og et liv.

Sengen min er nå innredet slik at det er skrivebord under, sammen med klesskap(nesten som et "walk-in-closet")

Tatt fra døren. Sofaen min, med sjeselongen ved siden av. Der jeg stort sett sitter/ligger og titter på tv-boksen. =)

Dette er da tv'en. Den fikk jeg til bursdagen min av mine foreldre (42').

Så da har jeg flyttet fra mitt gamle rom som "bare" var 22 m2 til mitt nye rom som er 26m2. Fargen jeg valgte til veggene er "luft". Det er mine favoritt farge. Nesten hvit, men med litt gult i så det er litt varmt. ordentelig hjemmekoselig.

Ganske fornyød på hvordan det ble, føler jeg har utnyttet plassen godt, og det er deilig ha litt plass og boltre seg på. Jeg trenger plass, for inne hodet mitt er det så lite plass til så altfor mange tanker :)

Så i morgen er det en ny dag, da en Hygiene på programmet. Regner med å komme meg ditt, kan ikke starte skulke unna skolen allerede nå, da komme jeg ingen vei. Så selv om jeg har mest lyst til og ligge under dyna hele dagen, så må jeg nok komme meg ut. Ellers blir jeg en liten erremitt som aldri ser dagens lys.

Desverre er skole blitt 2.prioritering i min verden av spiseforstyrrelse. Kanskje forandres det etterhvert. Håper det, men tørr ikke helt tro det. Det er bare å ta en dag av gangen =)

Bitene faller på plass

-Væffal på skoleplassen.

Det begynner å bli litt lettere. Jeg starter "kjenne" menneskene jeg skal tilbringe 3 år med. Jeg føler meg ikke fullstendig lost i alt det ukjente. Fadderuken nærmer seg slutten og jeg grugleder meg til helgen jeg skal jobbe.

Riktignok ønsker jeg å krype langt under dyna, gjemme meg bort, slappe av, lukke øynene og bare la verden gå forbi uten meg, men jeg kan ikke. Jeg skal prøve studere. Ha et (utifra samfunnets normer) normalt liv. Prøve gjøre litt av det jeg liker, ikke la spiseforstyrrelsen øddelegge alt sammen. Eller la depresjoen ta så overhånd at jeg havner på akutten igjen (hvor jeg kan risikere og måte noen av mine faddere.

Selv om jeg vet at det kommer til å bli tøft, kan jeg ikke tenke at det er tre år. For så fort jeg tenker det blir alt overveldende. Jeg vet at det bare er å ta en dag av gangen, en uke av gangen, og før jeg vet ordet av det er jeg ferdig med første året. Jeg er positiv, men bak i hodet murrer en bekymring om at det ikke kansje komme til å bli bare rosenrødt.
Forløpig går det opp og ned med maten (eller ned og opp om du vil). Det er nesten ingen mat jeg makter og spise uten at det ender med overspising og oppkast. Det er litt som å drive med to motstridende prosjekter. Et prosjekt mot et bedre liv, og et prosjekt som mer eller mindre bare fører meg lenger ned i mørket.

Det som trolig irriterer meg mest er at jeg vet alt jeg burde gjøre Jeg vet hva som er best for meg, men klarer ikke/vil ikke gjøre det. Det er fortsatt en så stor del av meg som ønsker noe helt anna.
Forløig har jeg ikke kuttet meg på snart et år, og ingen overdoser siden nyttår. Det er fristende og ty til det flere ganger, men jeg kjemper i mot. Jeg prøver motstå impulsene som strømmer på.

Første skoledag

Da jeg la meg mandag kveld fikk jeg ikke sove. Jeg trodde ikke jeg var så nervøs, men tydligvis følte kroppen noe annet enn jeg tillot hjernen og tenke på. Så jeg vrei og vendte meg i sengen time etter time. Før jeg enderlig kunne stå opp. Fikk så klart litt dårlig tid, men kom meg tilslutt ut døra.

Syklet avgårde mot skolen og merket pulsen steg. Gjennom sykehusområdet jeg har vært noen ganger, forbi avdelingen jeg har vært innlagt etter diverse overdoser, og rett ved siden av akuttpsykiatrisk avdeling lå byggningen jeg skulle til.

Jeg stilte meg opp i kø. Merket nervøsiteten begynte og ligne mer på et anfall av panikk (Jeg-vil-løpe-så-for-og-lang-jeg-kan-vekk-fra-dette-stede-følese) Men holdt beina i sjakk, tankene nogelunde rolige og satte beina innenfor skolen. Masse taler, velkommmen ord, informasjon i øst og vest. Jeg prøver og følge med, men hodet er ikke helt sammarbeidsvillig. Jeg titter rundt i rommet vi sitter i. Ser plakater fra fjordårets tredjeklassinger. De hadde prosjekt i psykiatri. På plakatene står det "Hva kan sykepleiere gjøre i møte med anorktiske pasienter", "Hvordan forstå selvskading", "Depresjon, hva kan vi gjøre", "Kutt ut, selvskading i posten" osv.
Det var litt vanskelig og lese alt dette. Jeg følte umidelbart en redsel for å bli avslørt. At alle mine medstudenter skulle se at jeg ikke var som dem - jeg bare later som. Prøver å dekke over alle mine "feil".

Alle tankene i hodet var forvirrend. Jeg motstod impulsene på å flykte fra alt sammen. Ble igjen hele dagen, og fortsatte og slite meg gjennom første dag av "fadderuken". (en uke med bare fest,alkohol og "moro"). Etter 5 timer med sosialisering rundt alkohol og festligheter takket jeg for meg selv og kom meg hjem.
Da orket jeg ikke mer. Hodet var helt ferdig, kroppen var utslitt. Angsten tok overhånd og tårene bare randt.
Følelser av at dette ikke går, jeg makter ikke, eksamensredsel allerede, og at jeg har tatt meg vann langt over hode.
Men jeg må prøve, det var første skole dag, alt var nytt. Ting som er nytt er jeg ikke flink til. Orker jeg ikke alt det sosiale får jeg trekke meg litt tilbake. Men er litt redd for å bli litt utenfor. Jeg prøver, er med på litt. Skal bare komme meg gjennom denne uken. Så kan det kanskje gå litt bedre.
Prøver ikke krisemaksimere alt, men tenke litt rolig, ta en dag av gangen. Det bli helt sikkert bedre enn jeg frykter..

Det må bli bra. Bare tre dager igjen! Jeg puster, jeg fokuserer på å puste!

Bursdag

Torsdag 12. august var jeg enda et år eldre. Det var da 22 år siden jeg ble født. En lys formiddag 12. august 1988 kom jeg til verden på Tønsberg sykehus. Åjada. Det var tiden det.

Søt, uskyldig, uvitende om hva de neste 22 årene ville innbringe.

Da jeg var 17 var jeg overbevist om at jeg ikke kom til og bli eldre enn 18, men jeg holder ut. Dag etter dag, år etter år. Det er tøft, det er slitsomt - med oppturer og nedturer. Om jeg har det bedre nå enn for 4 år siden er vanskelig å si. Jeg tar små skritt fremmover, men også flere bakover igjen..

Uansett siden min siste dag på kontoret på jobben var fredag bestemte jeg meg for at jeg ville lage litt kaker til de andre på jobbe. Både som en feiring av min brusdag, men også en avskjed (for selv om de går meg på nervene kommer jeg til og savne dem). Så jeg bakte hele onsdagen. To ostekaker og en gulrotkake.

Her er da ostekaken. Ferdig pyntet på morgenen. Det var meget populært, og det var ingen kaker igjen :) Så det var bra. Jeg fant også igjen min glede ved å lage mat. Det har ikke vært mye matlagning de siste årene, mest hurtigmat for å spise og kaste oppigjen... Uansett var det moro! Jeg liker ikke bursdagen min, det er litt flaut å være så i sentrum, men det gikk greit. Dagen gikk fort, og selv om jeg fikk mange gratulasjoner varmet de alle sammen. Jeg gikk rundt nesten hele dagen og smilte. Det var min dag. Det ble en dag nesten uten bekymringer. (og bare en overspingsepisode)

Fredag 13 ankom min familie. Vi flyttet inn for min lille bror og hadde en liten feiring av meg. Jeg hadde laget enda en ostekake (siden min bror ønsket dette).

Så da fikk jeg bursdagssang også. Så skaålte vi champanje for meg og for leiligheten vi nå eier.

Jeg fikk også mine to sykepleieunifromer:

Så da har jeg fått ordnet alt som skal være ordnet til studiestart. Politiatest, unniformer og gjort unna bursdagen min. Det har vært slitsomt. Midt i all flytting, jobbing, har familien flydd ned dørene. Jeg gruer meg max til skolestart, har slitt hele sommeren med flachbacks og marreritt. Lite søvn hver natt, og fullstendig utladet hver helg. Overspisng og kaste opp hver dag. Men det har gått bra. Et håp er at det skal bli bedre. Jeg håper på en ny start, prøve litt til.
Snart kan jeg vie all min oppmersomhet på studie og hjelpe mennesker. Flott! Da slipper jeg forholde meg til meg selv. Det er det letteste.

Kollisjon

I hodet mitt er det kolisjoner hele dagen. Tanker og følelser koliderer konstant, ingenting går i samme retning, ingenting går i riktig retning. Alt er et endeløst kaos. Det er full stopp og massiv traffikkork. Alle tuter, alle skriker og jeg vet ikke helt hva jeg driver med. Jeg bare puster og prøver konsetrere meg om å komme meg gjennom dagen.

Den siste uken har vært fult opp av flytting, malt, vasking, skruing, fiksing og flytting. Det har vært familie ut og inn. Jeg er sliten, men begynner og se slutten på flytteprosjktet væffal. Selv om det bare er å bytte rom i leiligheten er det ikke bare bare.

Nå har jeg to dager igjen på jobben, så er det bare tre dager før jeg skal starte på skole. Jeg skal bli student. Jeg gruer meg. Gruer for forandringene, gruer for alle menneskene, men jeg gleder meg også. Gleder meg til og starte på nytt. Lære noe nytt prøve på nytt. En del av meg vet at jeg kan klare det, mens en annen bare er redd for at jeg skal feile (og at den redselen kommer til og gjøre at jeg øddelegger for meg selv..)

Jeg er tross alt min egen værste fiende..

Juli

I starten av denne måneden klippet jeg meg. Jeg tok bilde, men var så langt nede i min egen mørke verden at jeg ikke orket å ha noe kontakt med noen. Jeg hadde ikke ord. Tankene mine satt fast i et evigvarende destruktivt mønster uten at jeg har klart formulere noe.

Jeg har brukt all ledig tid med å gjøre en god jobb for å tømme butikkene her i nærhten for så og tilbringe en god del tid på do. Det har vært jævlig. jeg har følt mer og mer for å grave meg ned langt under dynna. Orker ikke se mennesker i øynene. Nervene ligger lag utenfor huden. Jeg går på nåler. En negativ kommentar og jeg er nede for telling. Jeg tåler ingenting.

Jeg ser på fremtiden. Redselen tar tak i meg. Lammer meg. Jeg er livredd for hva som skal skje. Hva jeg skal gjøre. Hva jeg har i vente. Jeg liker ikke forandring. Jeg sliter meg ut på å grue meg til det.

Jeg prøver ikke tenke på det, ta en dag av gangen. Ikke la alt overvelde meg. Viss det omslutter meg totalt vet jeg ikke hva som skjer. Forløpig takler jeg det på vante måter. Spise. kaste opp, sulte, trene, selvskade. Endel av meg vil ikke at jeg skal ty til de negative vante mekanismene, men jeg vet ikke hva anna jeg skal gjøre. Jeg vet at det gjør alt mye værre, men for noen små øyeblikk bli det bedre og dermed er den onde sirkelen igang. Om jeg noengang var inne på "den rette vei" er jeg langt tilbake før start.

  Det som irriterrer meg mest er at jeg vet alt jeg skal/burde gjøre. Men hva hjelper det vell med teoretisk kunnskap når jeg enda ikke klarer gjøre det om til at det virker i praksis. Jeg vil, men jeg vil ikke. Dem O hærlige ambivalensen..

Kjøkken

Her i gården suser avsted. Jeg jobber fortsatt fult, samtidig som vi holder med på prosjekt pusse opp , flytte ut, flytte inn og vaske ned leiligheten. Det er folk ut, folk inn, folk opp folk ned.
 De siste dagene har rommet mitt + kjøkkenet vært fult av esker, halvferdige hyller og ting overalt. Men i dag ble vi ferdig med med halvekjøkkenet. Så nå er det ikke fult så kaos rundt meg, slik at jeg kan prøve å bare takle kaoset inni meg.

Slik ser nå den halvedelen som ikke er ferdig ut...

Jeg har hamra, skurdd, målt, bannet, svertet, hylt, forstukket både det ene å det andre, nesten brukket ryggen, drilla, hamre litt mer (også noen fingre), saga, målt opp og i mente og bannet enda litt mer. Fordi store deler av kjøkkenet satte jeg rett og slett opp selv - siden jeg ikke gadd vente på forsterkninger. Det var et interesant prosjekt. Men ble bra. Jeg skal innrømme at selv om jeg prøvde klarte jeg ikke henge opp skapene selv. =) (dessuten løser makt det meste)

Slik er det da blitt på den ene veggen. Med brunnsvarte skuffdører, metalgrå plate og skapdører med glass i.
Jeg er rett og slett ganske fornøyd med hvordan det ser ut. Alt er så fint, rent og nytt, og jeg vil liksom ikke bruke det skikkelig. Men nå får jeg kanskje vurdere og gå til innkjøp av noe mat å ha i matskapene. Slike basisvarer som "normale" mennesker har på sitt kjøkken. Tross alt er jeg langt fra normal =)

Vi har forresten også tuslet over i enda en ny måned. Det er endel som skal ordnes før jeg skal troppe opp på skolebenken igjen om to uker. Jeg må få poliliatest, par hvite uniformer og komme meg gjennom halvannen uke med jobbing. Jeg merker alt bygger seg litt oppover hodet mitt. Jeg lever over evne (psykisk). Og det lurer en tanke langt bak i hodet mitt m at jeg burde stoppe opp litt før jeg treffer veggen og detter langt, langt ned. Men den tanken er så godt gjemt at jeg orker ikke høre på den. Jeg er ikke akkuratt kjent for å ta hensyn til meg selv. Jeg lar det stå til, takle det på mine måte og prøver holde meg nogelunde flytende i mens.