sykepleier

Når kalenderen viser 17 august tropper jeg igjen opp på skolebenken. Jeg har søkt til lovisenberg høyskole for å bli sykepleier. Hvor smart det var finner jeg tidsnok ut. Jeg gruer meg. Jeg vet at jeg må starte nå, for å komme i gang med en utdannelse, men jeg er redd for å mislykkes. Jeg er redd for alle de nye studentene jeg skal møte, bli kjent med og kanskje bli venner med. Jeg gruer meg til eksamen allerede før jeg har startet. Jeg er redd.

I tillegg kommer jeg til og bytte rommie. De to årene jeg nå har bodd i Oslo har jeg bod med ei fantastisk venninne. Jeg tror virkelig ikke jeg kunne hatt en bedre person og dele leilighet med en henne. Hun har taklet alt som har skjedd angående meg på en så rolig og grei måte. Jeg har kunnet snakke med henne, eller bare kunnet være stille og ha noen å være sammen med. Men nå flytter hun.

Mine foreldre kjøper leiligheten jeg bor i nå, og om en uke flytter min lille bror inn. Jeg er glad jeg slipper og flytte, og at husleien dermed blir rellativ lav. Men å bo i en leilighet eiet av mine foreldre med min bror som nærmeste nabo kan være tøft.

Noe jeg ikke tenke på før jeg sa ja. Med mine foreldre jeg helst vill ha så lite kontakt med som mulig. I tillegg er mine mat vaner langt fra normale. Noe mine kjære ikke har så stor peiling på. Jeg prøver å ikke tenke dommedags tanker nå. Det er bare ikke så lett.

For tiden går det meste i ensome tanker. Begraver meg i min egen ensomhet, samtidig som jeg prøver alt jeg kan å skru av hjernen. En av knapp hadde vært flott. Viss noen finner opp en, vær venlig siifra. Jeg trenger det!

I morgen kommer aldri...

.... for når den skal til og starte er det i dag =)
Jeg føler meg ganske filosofisk noen ganger, og tenker på veldig masse rart.
Da jeg var ung, leste jeg en bok som het "i dag var i går i morgen". Jeg husker det tok flere dager før jeg skjønte det skikkelig. Men det er ganske finurlig. Alt som har med tid og gjøre. Vi tenker mye på fremtiden, vi planlegger hva fremtiden skal inneholde. Samtidig tenker vi veldig mye på fortiden. Minner, følelser og alt som har skjedd bærer vi alle med oss inn i fremtiden. Men hva med nå tiden. Hva med i dag?!
Hvorfor skal jeg bruke all tiden jeg har nå, i dette minuttet på å planlegge hva jeg skal gjøre i morgen, istede for å bare nyte den tiden jeg er i nå?
Eller bruke timer på å fordype seg i fortiden og glemme alt som skjer nå.. Det hjelper ikke leve hverken i fremtid eller fortid for da klarer du ikke nye livet her og nå.

Vanskleigere er det ikke. Men det er liksom ikke så lett i virkeligheten.

I min hverdag må jeg ha planlagt alt. Vite alt hva jeg skal gjøre, og helst vil jeg gjøre det samme som jeg alltid gjør. Jeg får daglig flashbacks fra fortiden. Vonde minner jeg ikke vil tenke på men som trenger seg på uten at jeg kan stoppe det. Jeg skulle gjerne kunne klart og bare nyte dagen jeg er i. Nå ja, det kommer vell..

Den siste måneden har vært litt turbilent. Det har vært lange dager, enda lengere netter og fryktelig mange timer tilbrakt i krampeaktig fosterstilling. Jeg har ikke villet tenke, jeg har ikke villet føle jeg har bare fokusert på å puste, holde liv i kroppen selv om sjelen føles som jeg er langt på vei inn i det fryktelig stille ensomme mørket.

Det har vært lyspunkt, men aldri ensidige positive opplevelser. Alt er dobbelt. Og det O store ambivalenten har inntatt meg med alt den har. Jeg vet ikke opp eller ned. Alt er kaos, ingenting er enkelt. Det er ingen rette svar, alt er feil. Uansett hva jeg velger er det feil.