pusterom

Solen stråler. Varmen brer seg. Fuglene kvitrer, skogen er fantastisk, lukten, stemningen stillheten når jeg er alene i skogen, solen som skinner gjennom trærne, treffer vannet og alt er harmonisk.
Jeg elsker skogen, naturen generelt. Det er så fritt, så deilig, så avslappende. Det gir meg en ro, en indre ro i alt kaoset. Fantastisk!

Jeg har hatt en lang helg. Tok meg rett og slett fri fra jobben to dager slik at helgen ble fire dager lang. Fantastisk valg av meg selv syns jeg. Jeg får hentet meg litt inn, sovet litt og slipper bort fra stesset på jobben noen dager slik at jeg kan gjøre en litt bedre jobb. Det er jo viktig og ta vare på seg selv innimellom - selv om det ikke er altfor lett alltid..

I dag var jeg hos psykiateren igjen. Faktisk var det en god time. Selv om jeg føler jeg ikke kommer noen vei gir timene et slags holdepunkt, et pusterom i hverdagen. Et rom jeg kan være litt mer avslappet, slippe litt av kontrollen, og ikke tenke alfor mye på hva som er det riktige og si hele tiden.

Jeg er altfor utolmodig til å kunne si at terapi virker. For fra time til time føler jeg ikke noe forskjell. Når jeg våkner neste dag er alt det samme. Jeg kan ikke merke noe forskjell. Men når jeg tenker tilbake på de siste årene kan jeg si at ting  har forandret seg. Jeg er ærligere (ovenfor behandleren), jeg gjemmer meg ikke hele tiden, jeg kan si litt mer om hva jeg trenger, og jeg klarer og tenke litt mer på meg selv og ikke bare på hva alle andre mener jeg burde gjøre.

Nå er ting bra. Jeg kan se at jeg har kommet litt videre, men det er lett og glemme når alt er mørkt. Nå vil jeg bare gli videre på min lille blåe sky. Det hjelper å løpe fra problemene - hel til de tar meg igjen. Men den tid den sorg.

Litt a kvart

Det regner. Det øse pøser ned med vann fra himmelen. Vinden hyler rundt husene og jeg står midt i gata og smiler. Jeg ler mot naturkreftene. Kjenner regndråpene treffer ansiktet, merker vinden prøver rive meg overende. Og jeg føler meg levende. Mer levende enn på lenge. Barbent, med joggebuske og en genser hopper jeg lett bortover gaten. Jeg føler ingen bekymringer, ingen tanker. Jeg bare er. Det er fantatsisk.

(helt til jeg er gjennomvåt og kald så jeg  hakker tenner.. Da går jeg inn igjen)

Jeg har alltid elsket regnet. Og jeg har aldri sett poenget med regntøy (om sommeren vell og merke). Det er bare befriende og kunne vandre ut i regnet og bli gjennomvåt. Hærlig!

Jeg har hatt noen jævlig uker nå. Det har vært tøffe netter og dager jeg har tilbrakt i sengen i ren utmattelse. Jeg har vært så psykisk utslitt at kroppen ikke har orket noe heller. Hjernen min har jobbet på høygir, jeg har tenkt og tenkt. Kjent på masse følelser jeg ikke har villet kjenne på, eller vedkjenne meg. Jeg har hatt kamper med meg selv, stått på kanten av stupet, men snudd meg og startet på nytt.

Tankene går på livet mitt. Fra det første jeg husker til dags dato. Alt som har skjed, alt jeg kan huske. Gode minner, vonde minner, minner jeg ikke viste jeg hadde og minner jeg ønsker jeg aldri minnes.

Jeg har hatt en god oppvekst, stabilt miljø, god familie, venner, ble ikke mobbet, ble ikke holdt utenfor, var aktiv på fritiden (så mye jeg kunne), elsket å være sosial.

Hvorfor sitter jeg her nå. (snart) 22 år, alene hver kveld. Eneste gangene jeg er ute er for å gå på jobb. Jeg orker ikke være med venner, takler ikke familien, aktiviteter er utelukket, har nesten sosial angst, hater meg selv, skader meg selv, og er bitter på alt og alle.

Hva skjedde?

Jeg tror det er så mye. Men jeg tror også at viss jeg skal få det bedre med meg selv så må jeg få sortert det, funnet ut av alt sammen, og satt det i sammenheng. Kansje min mors komentar om at jeg "må trene for å fortsatt være slank" hørtes litt andreledes ut i mitt hode enn da hun sa det da jeg var 12?

Kanksje venninnes kommentar om at jeg snakket så mye og tok så stor plass ikke var ment så alvorlig?

 (- Men det førte til at jeg ble stille(innesluttet) og ønsket samtidig ta mindre plass.. )

Kanskje var jeg først bare deprimert, men alt ble håndtert feil og ekskalerte? Kanskje var det bare en fase jeg var inni, men da jeg ble voldtatt fortsatte jeg det som en måte og takle alt det vonde på?

Kanksje har spiseforstyrrelsen en rot i det at jeg ville ut av idretten, at jeg ikke taklet prestasjonspresset. (det er lettere å takle nederlag når alle vet at det er fordi du ikke spiser).

Kanksje sluttet jeg å spise for å få mine foreldre til å se meg? Eller fordi jeg rett og slett ikke var så sulten?

Det værste er at det ikke er noe lett svar. Det er nesten så jeg skulle ønske jeg bare kunne si at jeg var overvektig, startet en slankekur som gikk litt over stokk og stein. Men ingenting anna..

Nå sier ikke jeg at de som har opplevd det ikke har et problem, og at det er minst like vanskelig for dem. jeg skulle bare ønske at jeg hadde en konkret ting og sette fingeren på, noe fast og holde tak i. Istede for så masse meningsløse følelser som bare er skapt i mit eget hode. Jeg vil ha en rask fiks, og siden det ikke finnes er det mye lettere å bare late som det ikke finnes noe problem. Ignorere det, fortrenge det. Det funket tålelig greit før alle psykiaterene skulle rote i hjernen min for å fikse meg. Nå er jo alt bare masse værre. Hmm.. Jeg som trodde leger skulle lege?!

Pause, Jatakk!

Tanken kverner. Det samme om igjen og om igjen. Rundt og rundt. i en forferdelig rundsving.

Jeg liker ikke verden. Jeg liker ikke meg selv. Alt rundt meg er en stummende mørke.

Vet ikke lenger hva jeg gjør. Så lei. Så sliten. Jeg vil ha pause, stoppe hjernen. Slippe bort fra meg selv. Bare for en time. STOPP!!!

Presset på jobb øker, alt vokser over hodet mitt. Jeg klarer ikke fokusere. Ingenting blir bra nok, ingenting blir riktig. Jeg vil sove, hvile. For alltid.

Jeg prøver huske å puste. Alt rundt meg er kaotisk, alt inni meg er kaos. Ingenting er orden -

jeg klarer ikke sette opp system.

Kaos,kaos kaos.

Frisk!

Jeg er irritert. Meget frustrert. Fordi jeg har levd i et helvete nå i 3 måneders tid. Jeg har vært bumimisk. Jeg har spist, spist og spist. Hivd i meg uhordelig mye mat forså å la det komme i retur igjen i o-kjære toalett. Før jeg ramler utmattet ned på sofaen. Vekten har skytti i været. 10 kg opp og jeg får kommentarer om at nå går det bedre, nå er jeg frisk..
Men jeg har det jævlig. Jeg hater meg selv, deprimert, selvmordstanker.

det som frustrer meg er hvordan verden reagerer. Jeg skjønner ikke at så lenge ting ikke er medisinsk farlig er alt bra. Da er det ingen fare for noen ting. Da er man "frisk".
Hadde jeg vært psykiater (noe jeg er helt sikker på at jeg kunne klart bedre enn mange av de jeg har tuffet) hadde jeg faktisk brydd meg om hva som forgikk i hodet på de menneskene jeg snakket med, ikke bare sett på vekten, BMI'en og sett det jeg ville sett.

Helsike system. Det er så jævlig vanskelig å få noe form for hjelp så lenge du ikke er døden nær. Hva er greia med det? Hvor langt må vi gå før vi får litt støtte? Hvor skakkkjørt må enn være for å få ett støtteapparat rundt seg? Hvor mange ganger må man skrike for å få litt hjelp?
Hvem bestemmer over hvem som skal få hjelp her i verden?

For 4 år siden (da jeg for første gang kom inn i  psykiatrisystemet) ville jeg ikke. Jeg var vanskelig, jeg nektet. Jeg sa NEI. Da stod det folk i kø for å være der, da ble jeg dyttet hit og dit og alle skulle hjelpe. Alt ble lagt til rette for at jeg ikke skulle skade meg, ikke skulle sulte meg, ikke skulle falle tilbake i mørket. Men jeg ville ikke - dermed kom jeg ikke så langt..
Nå derrimot når jeg har en liten motivasjon, en liten stemme som roper hjelp. En hånd som prøver strekke seg ut etter hjelp.  Da er det ingen der. Da er det ingens om hører meg, ingen som møter hånden min og drar meg opp av dritten..

Er det slik at jeg må nekte, ikke ville ha hjelp for å få det? Det virker litt absurd...

Jeg går i sirkel. Sulter, overspiser, kaster opp, skader meg selv, hater meg mer og mer for hver dag som går. Bruker ufattelig mye energi bare på å klare holde meg i livet, huske å puste. Men bare fordi jeg kommer meg gjennom dagen betyr ikke det at livet er bra. Langt fra. Bare fordi jeg går på jobb hver dag, tilsynelatende vellfungerende betyr ikke det at jeg har et godt liv. Eller liker livet. De siste ukene vet jeg ikke hvordan jeg har klart og overleve.. Men jeg fungerer jo, så da må jeg jo være frisk?! Ja.. Jeg tro rett og slett jeg friskmelder meg selv.. Like greit det - for tydeligvis er jeg det så det er flott! Alltid det jeg vill...

Besøk!

Jeg har hatt besøk av min bror fra i går. Han hadde opptaksprøve på NIH i dag og trengte et sted og sove. Så da var det jo greit av storesøster alltid har en seng ledig =)

Det var koselig være litt sammen med han, men som alltid er det trist når han drar. Blandet med lettelse over å få dette tilbake i min egen vante rutine.. Har vansker med og takle forandringer over for lang tid..

Jeg og min bror har et fin forhold. Han behandler meg som vanlig. Ingenting spesielt. Som jeg skulle være en vilkensomhelst (nesten) 22 åring. Han spøker med meg når det gjelder mat og vi er stort sett på samme bølgelengde. Men jeg merker i det siste at jeg ikke har det samme båndet vi hadde. Det er helt sikker vanlig, siden jeg flyttet ut og har bodd hjemmefra i to år. Men vi er liksom ikke et team lenger på den måten vi var.

Tidligere kunne jeg alltid føle at han var på mitt lag. Han og meg mot mine foreldre. Han skjønte meg, han tok mitt parti, han var enig med meg. Men når er det ikke slik lenger. Trolig fordi alle problemene som var hjemme forsvant med meg. Og dermed har ikke han lenger noen kamp å ta del i. Han blir ikke skjelt ut av mor fordi hun egentlig er sliten pga meg. De lever et flott liv nå. Alle har det bedre uten meg.

--- --- --- --- ---

Ellers så har sommeren kommet til Oslo. Parkene er fulle av sommerglade mennesker med grill og bikini. Jeg får kommentarer på jobben fordi jeg stadig går i langermet genser og prøver finne frem de største teltene jeg har før jeg skal på jobb. (jeg virkelig hater kroppen min, den bare eser ut som en bolledeig). Nå for tiden bruker jeg minst en halvtime på morgenen for å finne noe å ha på meg som jeg føler meg nogelunde okei i. Det skal jo være ca presentabelt, og behagelig å gå i. Noe som er litt vanskelig når jeg mest av alt har lyst til og gjemme meg under dyna for alltid. Det ska ikke være lett nei.. !