Fredag!

Enderlig fredag. Kroppen min(og hodet) var så rastløse så lys våken var jeg en times tid før jeg trengte. Men orket bare ikke lee meg ut av sengen. Da klokken ringte var det på tide få fart på skrotten og starte helle ned litt kaffe!.

Det skulle vise seg at dette var en av de heller håpløse dagene. De dagene du står forran klesskapet og ikke har noe å ha på deg. . .

Temperaturen ute viste allerede masse varme grader så jeg kunne ikke ha på meg lass av klær. Kroppen føles som en høygravis flodhest. Og mest av alt ville jeg bare krype ned under dyna og vente til neste dag.

Prøvde klesplagg etter klesplagg. Ingeting var bra. Jeg ville helst ha på meg et telt, men har ingen telt med lange armer.

Når jeg skal klæe meg for å dra på jobb er det en ting som er viktig. Jeg må ha langarmet på meg. (siden ingen aner noen ting). Og de dagene jeg ser ut som en ballong og egentlig ikke tør gå utenfor døra er det litt vrient.
Men klarte det tilslutt. På et vis. (det ble bare litt varmt..)

Etter flere timer med småjobbing på jobben. En rolig fredag for min del. Bortsett fra at telefonen ringte uten stopp hele tiden gjenstod det bare vell tre kvarter. Jeg hadde fått skrevet ut alle listene for hele helgen, sjekket opp og ned og alt var bra. Vi var klare for å ta helg.

Så ringer telefonen - sykdom i kveld. Vi kaster oss rundt og må omfordele kveldens arbeidslister til de to gjenstående personene.  så ringer de fra sykehuset, tre brukere blir sendt hjem i dag og trenger hjelp. (det er vist alltid slik, sykehusene liker sende hjem folk rett før langhelger... )

Vi tre på kontoret hiver oss rundt. Omorganiserer alt. Og jeg blir superstressa merker jeg. Beskjeder blir gitt i hytt og gevær. Folk skal ha tak i meg overalt. Tilslutt bare stopper det. Jeg føler meg så dratt i alle retninger at jeg stopper. Klumpen i halsen blir større. Tårene presser på. Jeg orker ikke dette. Jeg klarer ikke dette. Jeg føler ansvaret tungt.

Trekker pusten dypt, roer meg. Tar en ting av gangen og kommer meg helskinnet ut av kontoret så snart de to andre kan klare resten selv.

Totalt utslitt. Mentalt sliten, men jeg klarte det. Kanskje kan jeg klare denne jobben likevell. Dagen som startet trått, fortsatte med stress slutter med en liten mestringsfølelse mens jeg tusler hjemover i stekende sol =)

Minner

Angrep! Minnene angreper meg. Bilder dukker uoppfordret opp i hodet mitt. Kommentarer går igjen og igjen. Ting jeg ikke har villet huske, episoder jeg har fortrengt. Det er som plutserlig alt trenger på, vil frem, opp i lyset.
Alt blir litt klarere for meg. Jeg skjønner litt mer hvordan ting er blitt som det er blitt. Jeg kan se helheten klarere, men jeg blir også minnet på ting jeg aldri vil huske. Opplevelser jeg aldri vill huske og heller ikke ha gående som en film i hodet mitt.

Men selv om jeg skjønner litt mer hvordan ting er gjør det ikke det lettere. Det er vanskeligere. Jeg skjønner at det er flere mennesker enn dem jeg først trodde.
Men samtidig ser jeg alle gale valg jeg har gjort. Hvor naiv jeg har vært når jeg har stolt på mennesker. Og hvordan jeg gang på gang gjør de samme gale valgene. Jeg banker meg selv opp innenfra for jeg skjønner at alle disse årene har jeg holdt tilbake så stor del av sannheten. Uten den kan jeg ikke komme videre.

Hvorfor har jeg ikke skjønt det før? Hvordan kan jeg ha vært så blind? Har jeg bevist løyet eller har jeg bare ikke villet se sannheten selv?
Jeg er usikker, jeg vet ikke. Akkurat nå er det litt mye kaos, litt for mange tanker. Jeg må tenke, men jeg vil ikke tenke. Jeg vil tilbake til det trygge uvisse. Selv om det betyr at jeg ikke kommer vidsere. For denne sannheten er så vond. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Hvor gal er du?

Mandag så jeg et ganske spennende program på tv. 10 personer blir utsatt for en rekke tester. 5 av dem har eller har hatt en psykisk diagnose. Noen av dem har gått eller går i terapi andre har ikke. Så er det en liten gruppe psykologer/psykiatere (panelet) som skal prøver finne ut hvem som er psykisk syke.

Ganske spennende konsept igrunn. Og i det programmet jeg så (som var 1:2) tok faktisk panelet feil. De skulle plukke ut en frisk person. De valgte den de var mest sikre på var frisk, men det viste seg at hun hadde en diagnose.
Det fikk meg til og tenk.
Ingen kan se på meg at jeg er psyk. Ingen som jeg ikke velger og fortelle det til kan lese det i panna mi. Det står ikke skrevet med store bokstaver. Det står ikke engagn skrevet med små bokstaver. Men viss noen leser meg med forstørrelsesglass, virkelig bryr seg med å lete i alle kriker og kroker kan de sikkert finne det ut.

Jeg har nå vært i jobb 1. år. Ingen på jobben vet at jeg har flere innleggelser i diverse psykiatriske avdelinger. Ingen vet at jeg har flere psykiatriske diagnoser. Ingen vet at jeg kutter meg selv, eller sulter meg. Om noen mistenker det, eller om sladderet går vet jeg ikke.
At jeg i fjord høst hadde flere besøk på akutten etter å tatt en mengde piller aner de ikke. At jeg bak smilet på jobben gjemmer alle tårene.
De vet ikke hvor mye energi det kreves for å være stedets gledesspreder. At jeg flere ganger bare har lyst til og legge meg ned og gråte.

Jeg har ikke hatt en eneste dag med fravær fra jobben. Jeg har ikke ringt inn syk en eneste gang på et år. For de andre på jobben er jeg nærmest symbolet på god helse. De spør meg om hvordan jeg klarer holde meg så tynn. Og jeg svarer rett og slett at jeg ikke spiser. Så ler de og tar det som en spøk. Nåja.
De er ikke så lette å lure igrunn. Jeg har skjønt at mennesker er ganske overfladiske. Selv om jeg flere ganger føler ALLE kan se det på meg at jeg har en jævlig dag, eller at smilet mitt stivner. Men neida, alle er opptatta av seg selv. Og det gjelder helt sikkert meg også.

Vi er igrunn ganske egoistiske. Kanksje like greit.
"Alle tenker på seg, det er bare jeg som tenker på meg"
=)

Gratulerer med dagen...

Vi sier det hele dagen lang. Til alle vi møter, til kjente og ukjente. "Gratulerer med dagen, Norge" sier overskriftene overlalt. Men er dette Norges bursdag? Er dette dagen da landet vårt ble født?
Nåja, det er vell litt å ta hardt i, selv om vi fikk vår egen grunnlov denne dagen i 1814 ble jo landet til lenge før dette. Men det er ikke så farlig med formaliteter. For Norge som vi kjenner det i dag ble grunnlagt denne dagen - og det er det som er det viktigste. =)

Helt siden jeg halvtår gammel har jeg "gått" i tog. Hvert år denne dagen har jeg vært med på 17.mai tog. Først barnetoget også borgertoget. Først var jeg med mine foreldre, som fulgte sine klasser, før jeg selv fikk gå med min skole som 7 åring. Etter det gikk jeg byen rundt, ropte hurra, smile, lo og koste meg med klassekameratene før det var hjem, skifte til treningstøy for å være med klubben for å vise seg frem i borgertoget.
Jeg har svømt , spilt teater, løpt hekk, og til og med orientert meg gjennom sentrum denne dagen helt til jeg tilsutt avsluttet min 18. gang med rød bukse og masse sprell i russetoget.

Det er nå 3 år siden jeg sist gikk i tog. Første året var jeg hjemme i sandefjord og var tilskuer for første gang, i fjord tilbrakte jeg dagen her i leiligheten og med en samtale med psykiateren min. I år har jeg vært ute og løpt en tur. Jeg møtte ikke mange mennesker og de få jeg møtte hadde bunad, dress og kjole. Jeg skal innrømme at jeg følte meg litt beglodd da jeg kom gjennom en barneskole fullstappet med mennesker. Men hey - jeg kan jo gjøre hva jeg vil, selv om det er nasjonaldagen.

Jeg savner den tradisjonelle 17 mai jeg hadde når jeg var liten. Den gleden, spenningen og alt som fulgte med. Når dette var dagen da menyen bestod av vafler, pølser og så masse is jeg kunne spise (den tiden da mat ikke var min værste fiende). Men jeg tror det er litt sånn med mye. Alt er så mye mer spennende når men er barn. Jul, 17.mai, og bursdag. Fordi det er så mye som kretser rundt barne. Dette er dager barna er i fokus og det er supert. Det er bare det at jeg savner det! Jeg savner å være barn - bekymringsløs..

Uansett:
GRATULERER MED DAGEN ALLE SAMMEN :)

Weeeeeeeeee.....

Lørdag!

Min bror kom og hentet meg og vi dro til tusenfryd. Solen strålte og vårvarmen var god. Køene var minimalistiske og vi kjørte berg-og-dalbaner igjen, igjen og igjen.

Da jeg var liten var jeg fryktløs. Kastet meg ut i alt og tenke ikke så mye på at ting kunne være farlig. Men de siste årene har jeg blitt litt mer pyse, og sist jeg var på tusenfryd turde jeg ikke ta alt.. Men denne gangen tenkte jeg bare "hva er vell farlig, bare hiv deg uti det, nyt det - og ha det moro!". I tillegg som min bror så riktig pekte ut " i forhold til fritt fall mange tusen fot oppi luften, er dette ikke noe.."

Så jeg var med på alt. Og det var bare moro.

Jeg snurret rundt i stor fart, kjørte opp ned rundt og rundt. Jeg lo. Lo av hele mitt hjerte. Med min bror ved min side lo jeg som jeg ikke kan huske sist jeg gjorde. Gledestårene var der og jeg ville bare at dagen aldri skulle slutte.

Etter flere runder i alle de "voksene" karrusellene tok vi en rundte i alle spillebodene. Og såklart klarte broshen å vinne sine første "tivolidyr". Og som familienavnen tilsier knyttet han sterke bånd til dem med engang. (trolig ligger de sammen med han i sengen om natten nå) =)

Det var en koselig dag. En deilig dag ute i vårværet. Jeg var normal. Jeg latet ikke som, jeg trengte ikke late som alt var bra. jeg kunne bare ha det bra noen timer. Og selv om jeg var sliten når jeg kom hjem var jeg ikke sliten av å late som - jeg var bare koselig sliten etter å ha vært ute hele dagen. Fantastisk.

Et lite avbrekk i alt det mørke.

brannbil

Jeg sitter meget dypt konsentrert og lager helgens arbeidslister. Prøver å få hele kabalen til og gå opp. Forandrer, flytter, sjekker adresser, hvem kan gå til hvem, hvem nekter og gå til hvem også videre. Så begynner det plutserlig å ule. Jeg skjønner ikke noe. Hva er den fryktelige lyden.
Alle rundt meg på kontoret spretter opp.
"det er brannalarmen!".
"Du tuller"
Men neida, det var brannalarmen som hadde startet og alle måtte ut.

Nå er det slik at vi er ikke i et bitte lite kontor med 10 stykker. Det er ganske mange personer opp igjennom etasjene. Blant annet har vi helsestasjon, sosialkontor og diverse etater her. Så rundt regnet 300 mennesker måtte ut. Stakkarne på helsestasjonen var midt i beleiskift så det var litt stess. Men ut måtte vi. Og når vi tilsutt kom oss ut kommer det to ulende brannbiler mot oss - i full utrykning. Brannbennene hopper ut og starter med sjekke hele den store bygningen.

Så vi blir stående der da, venter og får en god pause, før vi etterhvert kan gå inn igjen.
Det viste seg at det var en som var på besøk hos sosialkontoret (NAV) som hadde blitt litt sin da han ikke fikk det som han ville fra NAV og hadde rett og slett slått inn branvasleren. Såklart - jeg skjønner han godt. Nav kan gå alle på nervene, men å forstyrre meg når jeg har så masse å gjøre syns jeg var unødvendig.

Dessuten - tidligere denne uken startet det en brann i Bygdø Alle.. Det var en av brukerne våre som bodde i etasjen brannen startet. Den dagen hadde vi nesten 60 gjester i kantinen vår. For de hadde jo ikke lenger noe sted å bo siden leiligheten var fullstendig sota ned.

Så det har vært litt mye snakk om brann denne uken. Å nå får det holde. Nok dramatik for denne uken syns jeg .

Tilbake i tid.

Jeg vil spole tiden tilbake. Sette livet på pause for så og trykke inn spoleknappen. Jeg vil tilbake flere år. Tilbake til den tiden da livet var noe fint, noe med håp, fremtid og spenning. Tilbake til den gangen hvor jeg var omgitt av venner, familie og gode stunder. Den gang da jeg gledet meg til hver nye dag, tenkte på alt jeg skulle gjøre hele resten av livet.
En tid da mørket var langtborte og alt var bare lyseblått.
Jeg tenker og tenker, undrer på når mørket tok over, når det begynte å ta over livet mitt. Og hvorfor jeg mistet lyset. Jeg tror det kom snikende, litt om litt. Men jeg skjønner ikke (eller vil ikke skjønne) hvordan mørket tok over alt og jaget bort alt håpet.(?)

Jeg har mange teorier, men jeg tror jeg vet at det er en sammensurium av alt sammen. Små ting, større ting som har sammen klart og få meg til og miste meg selv i alt kaoset.
Jeg vil sette alt på stopp, ta en ting av gangen, så jeg slipper og forholde meg til alt som også skjer nå. Ting som bare legger seg oppå og forsterker mørket.

Det som er værst er at jeg har levd så lenge i mørket at jeg er blitt redd for lyset. Det er skummelt, det er nytt det er ikke lenger trygt. Men jeg vil jo tilbake til lyset, tilbake til livet. Eller?

Jeg tror jeg vil. Det er bare ikke bare bare . . .