Tunge tider.

Måneden som har gått har vært lang, tund, mørk og dyster. Jeg stenger meg inni meg selv, stenger meg inne fra verden. Bort fra alt og alle. Jeg vil bare forsvinne. Jeg vil bort fra denne verden, bort fra dette livet. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil ha det bedre, jeg vil kunne se meg selv i speilet, takle det jeg ser og godta at det er meg som stirrer tilbake.
Jeg har i mine mørkeste stunder nesten sverget til gamle synder og tatt frem barberbladene. Men istede for å gjøre det bli jeg sittende og se på armene mine, se på hvert arr, se hva jeg har gjort mot meg selv. Jeg kan ikke huske hvordan underarmene mine så ut før jeg startet kutte dem opp. Jeg kan ikke huske hvordan det var før barberbladene ble min gode venn. Men jeg vil ikke lage flere arr, jeg vil ikke lage enda flere sår, når enderlig arrene begynner å blekne litt. Jeg vil bare ha det bra med meg selv.

Jeg kan ikke huske hvordan jeg var før. Jeg vet ikke akkuratt når alt forandrer seg. Men jeg tror det skjedde over tid. Litt om litt.
Jeg så det ikke komme, jeg skjønte ingenting før jeg var fanget. Fanget i meg selv. Spiseforstyrrelsen tok over, for at jeg skulle slippe og føle. Og viss følelsene ble for sterke til at jeg klarte takle det med mat eller andre prøvde ta over kontrollen tok selvskadingen over. Jeg skulle ønske jeg kunne huske hvordan det var før. Kanksje jeg da ikke hadde vært så redd. Så utrolig redd for hva resultatet av å bli "frisk" betyr.

Tirsdag hadde jeg samtale med psykiateren min igjen. Jeg gikk derfra og tenke "hva er vitsen?"
For vi hadde (hva nok burde kalles) en god samtale, men det var følelsemessig opprivende. Og jeg gikk derfra med en følelse av at jeg var blitt revet frahverandre og kastet ut igjen. For når man går poliklinisk er det en samtale på 45 min også bli man kastet ut i ingenting igjen. Hvem skal være der for og plukke opp bitene etter at behandleren har knust meg? Det er ingen, da er jeg overlatt til meg selv. Og det kan være farlig. Det kan være vanskelig. Tøft. For innen neste samtale har jeg på en ellerannet måte klart og samle sammen bitene og teipet dem sammen igjen.

Jeg undrer om jeg burde gå i behandling. Om det er bra, om det hjelper eller om det bare er noe jeg lurer meg selv til og tro. For viss jeg skal bli frisk så må det være noe som kommer innenfra. Som som komme fra meg. Det hjelper ikke hva alle andre sier så lenge jeg ikke er klar for det selv. Så hva er da vitsen med å utsette meg selv for en slik følelsesmessig rundans det er med terapi?
Kanskje har det en virkning på langsikt. Men jeg er et utolmodig vesen, jeg vil ha forandring over natten. Tydligivs er det ikke slik samtalebehandling fungerer (siden jeg har vært i behandling 4 år..). Men kan jeg se noen forskjell?

Usikkerheten er der. Men forløpig tror jeg at jeg er reddere for hva som kan skje viss jeg ikke har noe sikkerhetsnett overhodet. For hvis jeg faller har det en tendens til å være en langt og hardt fall, og da kan det være godt å ha noen der til og hjelpe meg med å finne veien opp igjen. Om det så bare er et lite dytt i riktig retning.

Vår

Våren er her. Solen stråler, snøen er nesten forsvunnet i skogen, været er varmere og folk begynner å strømme ut i finværet. Blomstene begynner i titte opp av bakken og veiene blir vasket. Unge mennesker i røde og blå bukser begynner å vise seg overalt og om ikke altformange dager er vi i måneden mai.
Det er deilig å kjenne solen varme, det er godt å kunne sitte i parken, kjenne solen varme og bare kjenne på friheten. Men med våren kommer også minner. Minner om en tid for lenge siden.
Det var en gang våren for min del var forbunnet med konkurranser hver helg, dagene var fult opp av trening i skogen, venner overalt og et miljø hvor jeg stortrived.

Vinteren for min del er en grei tid for jeg slipper og tenke på alt jeg kunne vært, alt jeg kunne gjort. Men når solen begynner og titte frem igjen savner jeg nervene dette pleide medføre. Hvordan første løpet var viktig, hvordan hele sesongen var planlagt. Kalenderen var plottet full av norgescup, NM, testløp, KM, små løp, treningsløp og masse reiser. treningstøyet var alltid på vask, og jeg likte det. Møte mennesker som hadde samme innteresse som meg. Mestre noe. Løpe rundt i skogen med en følelse at "dette er moro".

Jeg savner sånn å være endel av noe. Ha en mening, et mål. Jeg savner skogen, myrene, skrentene, steine. jeg savner kart og kompass. Jeg savner tilogmed følelsen av å vøre fortapt i en stor skog uten noen aning om hvor jeg er.
Jeg sitter og blar gjennom sidene på internett, ser venner, kjente og ukjente som klatrer opp på resultatlisten, jeg ser venner være en del av et lag, gjøre det bra. Og kan ikke annet enn undre på hvor hadde jeg vært ? Hvor kunne jeg vært?

jeg blir misunnerlig, jeg vil så gjerne være endel av det også. Jeg vil kunne stille på start, gjøre det bra igjen, være omgitt av kjente mennsker. Jeg vil tilbake, være på topp gjøre noe bra.
Desverre vet jeg hva jeg må gjøre for å få det til, men jeg klarer ikke. Jeg kan all teorien, jeg vet alt jeg må gjøre, eller ikke gjøre. Men i mitt hodet blir 1+1=3..
Da jeg i 2007 fikk konkurranseforbus tenke jeg bare at jeg var tilbake neste sesong. Det var bare å gjøre alt riktig. Men neida, sesongen gikk og jeg stod fortsatt utenfor. Men jeg var på en måte endel av det hele, jeg var på løpene, og tenke at snart var det min tur. Men etterhvert som tiden gikk orket jeg ikke mer. Jeg klarte ikke være på løpene, jeg klarte ikke se alle andre gå forbi meg, konkurrere og gjøre det bra. Når jeg ikke fikk være endel av det. Jeg trakk meg litt bort. Orket ikke kjenne på misunnelsen. Jeg ville så gjerne også få surre rundt i skogen.

Nå strømmer tanken tilbake til alle gangene jeg har stått på startstreken, de gangne jeg har stått på seierspodiet. Alt kommer tilbake, og det eneste jeg vil er å være endel av det. Jeg vil tilbake til miljøet. Jeg savner alt sammen. Men mest savner jeg vennene. De fantastiske menneskene jeg har tilbragt timer på diverse jorder sammen med. Venner som jeg savner!

psyk

Hva er det som bestemmer at et menneske er sykt? Hvordan kan noen diagnotisere en psykisk sykdom?
Jeg undrer, tenker, funderer. En fysisk (godtatt) diagnose er greit. Det er legevitenskap, konkrete "bevis" på at kroppen ikke har det bra, at personen er syk, noe som kan fikses. Men når en person er syk i hodet, når tankegangen er gal. Hva da?
Hvordan kan noen bare bestemme at en tankegang er feil? Hvordan kan noen sette opp diagnotiske krav til en diagnose basert på ting vi tenker, føler opplever? Så fort man ikke er innenfor den såkalte normale normen i samfunnet så er noe galt. Da er det en diagnose som må finnes. Da er man syk.

Men hva om man ikke er syk, hva om man bare er litt anderledes...

Jeg skulle ønske jeg hadde svar. Svar på alle spørsmålene jeg stiller meg selv hver dag. Viss alle mine diagnoser var på fysiske sykdommer hadde det ikke vært så vanskelig. Da hadde jeg fått en resept i håndene, beskjed om å ta de og de medisinene, til de og de tidene. Kanskje vært noen dager på sykehus (viss det var alvorlig), eller bare vært til legen noen ganger. Viss jeg bare hadde hatt en brukket bein, eller en virusinfeksjon så hadde alle vist hva som trengtes. Alle hadde passer på at jeg holdet meg i ro så benet kunne gro, alle hadde kommet på sykebesøk med trøstende ord og vist at bare om noen dager hadde jeg vært på bena igjen.
Hadde jeg hatt en fysisk sykdom, en skade. Hadde jeg vært syk, hadde hele verden forstått. Ingen hadde presset meg, alle hadde hørt på legen. Alle hadde skjønt.

Men jeg har ikke det. jeg har egentlig aldri vært syk. Jeg blir nesten aldri forkjølet, influensa vet jeg egentlig ikke hva er, og beina i kroppen min ser vist ut til og tåle hva det skal være.
Når det kommer til psyken min vet jeg ikke lenger. Jeg har veldig vanskelig for å akseptere at jeg ikke er frisk. At jeg skal ha noen diagnoser. At jeg skal være psykisk syk. Jeg føler meg jo frisk. Så lenge kroppen fungerer, så er ingenting galt.

Men i de stundene. De timene, dagene, ukene jeg stenger meg inne. Graver meg ned i mitt eget mørke hull. Så underer jeg. Er dette livet? Er det slik det er ment, eller er det faktisk noe galt med meg?
Når jeg blir frustrert over mennesker rundt meg som ikke skjønner noen ting - er det mest fordi jeg ikke skjønner stort mere selv.
Fordi psykiske sykdommer fortsatt er ganske tabubelagte, prøver jeg å fornekte det. Jeg vil ikke være i den gruppen. Jeg vil ikke være psykisk syk. For da betyr det at det er noe som er galt, og noe må fikses i. Men i forhold til vanlige sykdommer kan man ikke bare svelge noen piller og vente på effekten. Man må jobbe, snakke, bearbeida. Jeg må gå inn i meg selv, kjenne, utfordre og føle. Og jeg vil ikke.

På jobben har vi nå etterhvert endel eldre psyiske pasienter. Og når det skal beskrives en bruker holder det bare å si "psyiatri" (i et tonefall om at det sier alt om hvor vanskelig denne brukeren er) og alle skjønner det. Jeg sitter der og føler meg satt i en bås. En bås hvor alle "gale" er. Et sted jeg ikke hører hjemme. Jeg har det jo bra, eller?

En annenting som jeg syns er vanskellig å akseptere er måten psykisk syke blir behandlet av helsevesenet på. Jeg mener, viss jeg hadde kommet til et sykehus diagnotisert med kreft hadde jeg med engang blitt lagt inn, undersøkt og alle midler ville blitt satt igang for å få meg frisk. Men når jeg kommer med diagnosen spiseforstyrret løfter ingen en finger. (det er ikke kritisk for helsen dine enda, du er ikke tynn nok enda). Men vi sender ikke en kreftpasient utigjennom døra bare fordi kreften ikke har spredd seg til hele kroppen.

Jeg skjønner at psykiske pasienter er vanskelige, men har vi ikke samme rett som alle andre syke? Er det noe forskjell på å være syk og psyk?

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde alle svar, kunne fikse meg selv. Kunne grave ut hjernen min, smelte den om på nytt. Jeg skulle ønske å vite hvorfor noen blir psykisk syke og andre ikke. Er vi svakere?
Jeg vil vite; Hvorfor meg ?

Tikk takk, tikk takk

Klokka tikker, det er stille, det er mørkt. Byen sover. Men ikke denne jenta. Åneidu. Hun er våken. Våken til de grader..
Jeg har alltid likt og se utover byen om natten. Se alle lysene som skinner i mørket. Stillheten som bare er om natten når nesten alle andre sover. Det gir meg en ro. En slags indre ro som er behagelig. Det er godt!

Jeg har hatt enda en søvnløs natt. Jeg skjønner ikke hvorfor, men har kanskje ikke behov for søvn mer enn annehver natt kanksje? Uansett så sitter jeg nå og venter på at klokka skal bli mange nok til at jeg kan dra på jobb. Ny jobb faktisk. Jeg har rett og slett fått en liten forfremmelse. Fra og gå ute og hjelpe alle brukerne skal jeg bli lært opp til og sitte på kontoret for å ta ansvar for å lage arbeidslister, jobbe med faktureringer, og svare på alle telefoner fra brukere og pårørende. Opplæringen starter i dag, og jeg er litt spent. Lurer på hva denne jobben innebærer, hva jeg skal gjøre, om jeg går bra å sammarbeide med de tre andre på kontoret. Også kommer jeg helt sikkert til og savne brukerne. Men Forhåpentligvis får jeg gå ute litt til. Siden jeg bare skal vikariere for dem på kontoret når de er på ferie får jeg trolig gå ute en stund etter opplæringen er ferdig!
Det blir en spennende dag.
For det første er jeg vant med å jobbe alene, vant med og kunne legge opp dagen som jeg vil. Vant med å ta pause når jeg vil, hvor jeg vil (og gjerne alene). Hvordan skal maten komme inn i bildet når jeg tilbringer hele dagen på kontoret sammen med andre folk?!
Jaja, problemene får jeg ta når de kommer. Orker ikke helt bekymre meg for dem enda. Den tid den sorg.

Jeg er lettere til sins. Jeg er nesten euforisk. Kanskje det kommer av mangel på søvn. Blir litt sånn lett i hodet av det :)
Uansett er det enderlig en ny dag. Solen skinner ikke, men lyset har erstattet mørket, og byen våknet til livet. Trikken har begynt og gå, og jeg har mange oppgaver som venter forran meg. Jeg tror (håper) det blir en god dag. Viss ikke så får jeg bare gjøre det beste ut av det!

kaos!

Ikke får jeg sove, ikke får jeg hvile. Tankekaoset i hodet tar aldri slutt. Kampen mellom alle de forskjellige meningene og tankene er utmattende. Jeg er sint, rasende.
Inni meg bobler det av negative følelser og tanker. Aldri har det vært sånt kaos som det er nå, aldri har det vært mer sinne inni meg. Samtidig har jeg aldri vært blidere og mer imøtekommende på jobb, og mot de menneskene jeg må snakke med. Jeg stenger meg inne, går ikke ut døra med mindre jeg må. Jeg treffer ikke mennesker jeg kan klare ungå. Jeg isolerer meg. Jeg omfavner ensomheten. Jeg graver meg ned i all dritten. Jeg graver min egen grav. Den blir bare dypere og dypere. Jeg vet ikke om jeg klarer komme ut.