Døgnet har 24 timer?

Jeg trodde væffal at døgnet hadde 24 timer. Men i natt ble jeg stjålet en time. Det var faktisk like greit siden jeg var oppe hele natten, men likevell. Det betyr jo at helgen min ble en time kortere. En time jeg helt sikkert kunne gjort masse, bare forsvant i ingenting. Lumpen gjort!

Helgen har vært brukt til scrapbooking. Hele døgnet. Satt hele lørdag, hele natt til søndag og har nå sittet hele søndag og klippet, limt, teipet, skrevet og holdt på. Bare avløst av noen spise runder..
Rommet mit (som jeg ryddet og vasket på torsdag) ser nå bomba ut. Papir overalt. Det er merkelig hvor masse rot det blir når man driver med slike hobbysaker. Men nå er jeg snart ferdig med et album. Et album med 40 sider faktisk.. Det er litt!
Fint blir det, bare synd det er en gave :)

Kaos på rommet..

Ellers har jeg sett meg gjennom 2 og 3 sesong av Charmed. Satt i stad og ventet på at 4. sesong skulle bli ferdig nedlastet. Når jeg tross alt har vært oppe i 36 timer og stort sett så har episodene bare gått i ett går det fort å se sesongene. Får se hva jeg begynner med når jeg blir ferdig med disse.

Kan jo nevne at jeg for tiden er rasende. Jeg har en slikt sinne inni meg at jeg blir nesten redd selv. Jeg anbefaler ingen og være i nærheten av meg for tiden. Det skal ingenting for at jeg tenner. Jeg er sint på alt og alle. ingenting er riktig, og jeg ønsker alt til helvete. Jeg er litt skeptisk på hvordan dette kommer til å ha effekt på mitt møte med psykiateren min tirsdag (viss jeg klarer overbevise meg selv om å møte opp). Den som lever får se..

Nå merker jeg har øynene er litt trøtte, men kroppen vil ikke sove. Jeg har sovet meget dårlig de siste nettene. med 3 timer søvn siden onsdag skjønner jeg ikke at jeg er levende engang. Jeg undrer på om jeg rett og slett er høy på mangel av søvn. Frykter litt at det kommer en vegg i morgen på jobb. Men den tid den sorg. Det er ny uke i morgen. Nye muligheter.

Uke i helvete

Det har gått en uke. Det er helg. Enderlig. Jeg har levd en uke i helvete. En uke i mathelvete. Jeg har spist, spydd, spist, spydd vært på jobb, spist, spydd og spist enda mer. Magen min har vært totalt sprengt så mange ganger. Jeg har hatt det så vondt. Klart å få ned så masse mat at magen nesten sprekket, krabber ut på badet for å lette på trykket. Panikken, vekten, alt er bare kaos.

Jeg sitter i ensomhet, prøver fylle tomrommet inni meg med mat, men det hjelper ikke. Jeg føler meg bare værre og værre. Jeg er ikke sulten, men tankene styrer meg, løper til butikken, handler store mengder mat for ente gang på dagen. Kokelerer, rydder, vasker, spiser og starter igjen.

Hele døgnet går med til dette mathelvete. Runde på runde, selv om jeg er på jobb stopper ikke det meg. Når jeg står med hodet i do hos en bruker er det en stemme i hodet mitt som roper "STOPP, dette er ikke riktig". Men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke styre tankene, handlingene. Jeg må, jeg må fortsette. Jeg klarer ikke styre lenger. Jeg blir sliten, har lyst til og grave meg ned og aldri stå opp igjen. Jeg vil ikke vise meg ute, jeg føler meg jævlig. Alt er bare tull. Jeg eser ut, jeg spiser all den forbudte maten. Grådig, har ingen ende. Så utrolig store mengder mat blir konsumert i løpet av dagen.

Hver dag prøver jeg få igjen kontrollen, få tilbake den hærlige kontrollen jeg hadde. jeg vil ikke gå hele døgnet og føler meg kvalm, full av mat, ha mat helt opp i halsen. Jeg vil ikke lenger. Jeg har fått nok. Jeg har roet det litt ned i dag. Fått tilbake kontrollen igjen.

Jeg vil bare ha tilbake følelsen jeg hadde. Følelsen av renhet, letthet og kontroll.

Jeg orker ikke tanken på mat mer. Jeg føler jeg har spist nok for resten av livet.

Det værste er at mennesker rundt meg tror at alt er bedre når jeg spiser. Jeg får mer energi, men har det så mye værre med meg selv. Vekten går oppover, men det betyr ikke at ting er bedre. Det er bare så mye værre. Selvmordstankene truer med å ta overhånd. Men nå går det bedre, nå håper jeg at det blir lettere. At jeg er ferdig med mathelvete for denne gang.  

Jeg sitter og tenker at mennesker med spiseforstyrrelse blir oversett så lenge de ikke har en faretruende lav vekt. Så lenge du ikke har anoreksi er det greit. For da er det ikke så farlig. Skulle tro det var blitt litt bedre nå, men det er jo ikke det. Jeg blir frustrert, for uansett hvordan spiseforstyrrelsen fortoner seg er det et helvete. Og du bør ikke måtte være døden nær for å få hjelp. Det brude være nok at mat er blitt et stort problem i livet ditt..

Helsevesen

Januar 2006 blir jeg innlagt for første gang. Jeg stifter bekjentskap med norges helsevesen. Jeg tenkte at de kunne hjelpe meg. Jeg hadde håp, drømmer og mange venner. Jeg hadde gode karakterer på skolen, drev med idrett jeg elsket og hadde det bra.
Det var bare det at jeg hadde slitt ut kroppen med overdreven trening (og forlite mat), og sleit med vanskelige tanker etter voldtekt. Så jeg ble innlagt på BUP. Der jeg satt time etter time hos psykiateren og stirret på han. Sa ingenting, fortalte ingenting. Det eneste som kom ut av den 5 måneder lange innleggelsen var flere opprivende familiesamtaler(som gjorde alt bare værre) og det faktum at jeg gikk opp i vekt.
Det var også overgrep med tvang, overgrep og belter. Før jeg lærte at det beste var å late som alt var bra, være den "perfekte pasient". Det sitter fortsatt hardt i..

Men noen forskjell var det ikke. Jeg kom ut, startet der jeg sluttet og raste ned i vekt igjen. Men klarte stabilisere det på et nogelunde nivå. Så det var greit.
Jeg måtte gå til psykolog en gang i uken. Åpnet meg fortsatt ikke. Ville ikke snakke om noe som var vanskelig. Ville ikke sette ord på følelsene mine. Følte meg mislykket, skolen gikk dårlig, venner ble borte, jeg ble mer og mer ensom. Men jeg hadde fortsatt idretten. Den holdt meg oppe. Fikk meg til å føle jeg mestret noe. Holdt meg flytende i en verden som bare ble mer og mer kaotisk.

Jeg hanglet meg gjennom ukene. Men det sa stopp. Ny innleggelse. Men denne gangen var det pga selvmordsfare. Jeg følte meg misforstått. Ble fortalt at jeg ikke var noen ekte anorektiker for jeg var ikke tynn nok, og jeg kastet ikke maten i veggen. (fordi jeg hadde lært at det var beste å være flink).
Jeg kom meg utigjen. Og fikk beskjed om at jeg hadde konkurranseforbud. Hele verden min falt i grus.
Jeg forbannet hele helsevesenet. Alle var i mot meg. Ingen ville hjelpe meg. Ikke noe var riktig. Og jeg hadde det værre enn noen gang. (nå er vi kommet til 2008)

Jeg flytter fra lille Sandefjord til o'store hovedstaden. Jeg prøver stable et liv på bena. Har en ny psykiater som  jeg føler jeg kan stole på og begynner å få håp igjen. For første gang siden jeg kom inn i behandling.
Men vekten startet rase når jeg begynte bo for meg selv. Og jeg gikk med på en ny innleggelse. For jeg stolte på han, og håpet enderlig jeg kunne få hjelp. Enderlig få et liv.
På ny var hjemmet mitt et sykehus. En hverdag preget av mat, vektoppgang, samtaler, innesperring og tårer.

Så etter halvtårs tid var jeg skrevet ut igjen. Fordi jeg var for dårlig.. (og fordi jeg ikke ville være der selv). Det gikk ikke mange uker før jeg inså feilen jeg hadde gjort og ba om å få en sjanse til. En sjanse til og prøve igjen før jeg gikk helt i kjelleren og måtte jobbe hele veien på nytt. Men fikk nei. Et blankt nei.
Så jeg gikk sommeren og prøvde klare meg. Med behanlere på ferie og meg helt alene i verden.

Men jeg knakk sammen. Orket ikke, klarte ikke. Ba om hjelp igjen. Ba om en ny innleggelse, ba om å få hjelp. Blir møt med "du er for feit".
Og jeg sitter og tenker - helsenorge er virkelig bra.. Det er ikke plass for å hjelpe alle. Det er ikke noe vits i å hjelpe noen før de er døden nær. Det er ikke noe vits i å forebygge, prøve hjelpe de som holder på å bli syke, prøve fange opp mennesker tidlig for å kanksje korte behandlingen og redde dem før de synker for dypt i all dritten.

Neida, helsenorge vil at vi skal være så dypt ned i spiseforstyrrelsen eller depresjonen at døden står å banker på døren. At kroppen kanksje har tatt alvorlige og uoprettelig skade.
Og selv om det jobber mange mennesker som er dyktige og gode i psykiatrien er det så mange som aldri burde satt sine ben innenfor helsevesenet. Mennesker som bare nyter makten de kan ha over andre.. Hvordan en redd liten jente blir møtt med tvang, og makt istede for en klem og en trøstende samtale.
Hva er meningen?
Skal vi bli friske eller er vi bare en prikk i et statistisk program? Fyller vi bare rom som kunne blitt brukt til noe bedre (som det føles mange ganger). Hva tenker egentlig mennesker på?

Hvordan skal det være mulig å bo i norge, men ha et helsevesen som ikke bryr fillern før alt er for sent?!
ÅÅÅÅÅ - jeg er bare så sint på alt som heter helsevesen, behandlere, psykologer, psykiatere og alt sammen. jeg er sint fordi jeg flere ganger det siste året har bedt om hjelp og ikke blitt hørt. Og nå føler jeg det er for sent. Nå vil jeg ikke mer. Jeg er ferdig. Jeg vil aldri tilbake. jeg vil ikke. Alt helsevesenet har gjort for meg er å gjøre meg enda værre.
Nå sitter jeg, alene - mer spiseforstyrret enn noen gang, mistet de fleste vennene, og skole som ikke går. Jeg har en jobb, men det er bare så vidt. Jeg har gitt opp. Jeg har mistet meg selv. Og ingen bryr seg. Ingen kan hjelpe. Jeg er ferdig!

Vil ikke, eller?

Faktiskt så vet jeg ikke lenger opp eller ned. Bort eller frem. Mat, trening, spise, spy, sulte - og innimellom må jeg på jobb. Hvordan skal jeg sjånglere hverdagen? Hvordan er det meningen at dette livet skal leves? Jeg klarer ikke dette livet her. Jeg klarer ikke dette. Det funker ikke for meg. Det går ikke. Jeg klarer ikke.
Hva er galt med meg? Hvorfor kan ikke jeg gjøre som alle andre? Hvorfor i helsike kan ikke jeg spise frokost, lunsj, middag som normale mennesker. Kose meg med mat som mine venner gjøre det. Trene fordi kroppen har godt av det - ikke fordi jeg må.

Hva har skjedd med hjernen min?
Når jeg vandrer rundt på denne jorden som levende død, men klarer ikke spise litt fornuftig mat. Klarer ikke la være telle kalorier. Klarer ikke la vekten stå stille, ensom en eneste dag.
Ingenting stemmer. ingenting gir noe mening. Hvorfor meg? Hvorfor kan jeg ikke bare ha det bra. Slappe av - nyte livet. Gå på jobb, gjøre jobben bra, gå hjem og slappe av (med god samvittighet).

Hvordan har jeg blitt fanget i dette? Jeg hater det, virkelig HATER det! Hater alt. Jeg hater alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Men samtdig klarer jeg meg ikke uten. Jeg klarer meg ikke uten. jeg kan ikke.

Det er en forvirrende verden jeg befinner meg i akkurat nå. Ser ingen utveier - bare umuligheter. Umulige valg jeg må ta - eller lar være å ta. Alt skjer på spiseforstyrrelsens primsipper. jeg har nesten ingen valg lenger. Jeg bare henger med, gjør som jeg får beskjed om. Presser kroppen akkurat så langt den klarer - også litt lenger.
Hvor dro kontrollen veien? hvor er lykken blirr av? Hva i helsike driver jeg med?

En liten stemme langt inne i hodet mitt roper fortvilet "STOPP". Ikke gjør dette lenger. "Du fortjener å ha det bedre". Men jeg klarer ikke. Jeg fortsette, fortsetter med virvlende fart nedover denne spirralen. Denne veien jeg så gjerne skulle ønske ingen andre måtte gå. Dette stedet hvor alt er så mørkt, så ensomt. Her hvor døden lurer rundt hvert hjørne.

spiseforstyrrelse

Hvor lenge orker jeg. Hvor langt skal det gå? Hvor kommer jeg til å ende?

Jeg ligger i sengen. Orker ikke tanken på og skulle stå opp. Kroppen føles så tung, så uhånderlig. Beina virker ikke. Kroppen lystrer ikke. Jeg prøver bruke tankens kraft for å komme meg opp. Rulle meg rundt, ut av sengen. Men ingen ting skjer. Musklene reagerer ikke. Hodet klarer ikke løfte seg opp av puta. Jeg ligger sammenkrøpet, fryser under dyna. Må opp. Må komme igang. Det blir bedre!

Etter godt og vell en time kommer jeg meg tilslutt opp. Beina treffer gulvet. Truer med å svikte. Rommet snurrer. Hjertet slår max. Også blir alt svart.

Hva skjer med meg?

Kommer meg opp. Drasser hele kroppen med meg til badet. Opp på vekta. Ser tallet, tror det ikke. På igjen. Sjekke, dobbelsjekke. Tallet lyser mot meg. En stor del av meg er fornøyd. Men jeg tror ikke. Frem med målbånd. Står å ser i speilet. Ser ingen forskjell. Hvorfor er tallene så forskjellig fra hva jeg ser, hva jeg føler.

Jeg klarer ikke tro på vekten, men likevell er vekten min beste venn. Hva skal jeg gjøre?

Spiseforstyrrelsen spiser meg opp innenfra. Musklene svikter meg. Kreftene forsvinner. Hvor mye mer orker kroppen min. Hvor mye lenger klarer jeg å fortsette dette. Jeg vil ikke, men jeg klarer ikke gjøre noe anna.
En liten stemme bakerst i hodet mitt sier meg at dette er galt. Det er ikke meningen at ting skal være slik. Det må stoppe nå. Men jeg makter ikke.

Underbevisheten underer på når kroppen sier stopp. Kommer jeg til og kolapse på jobb. Kommer jeg meg på jobb i kveld? Kommer jeg noengang til og bli tynn nok?
Jeg er forvirret, sliten og lei. Jeg vil ha et liv. et liv uten spiseforstyrrelsen. Et liv som bare er mitt. . .

Mandag ..

Jeg sitter i sofaen min. Har fryst i hele dag, så nå har jeg på meg alt jeg har av klær (ullundertøy, ullgenser, varmeflaske, fleecpledd og alt av varme på i rommet). Ikke helt normal temperatur enda, men det kommer seg. Det er så utrolig ikke deilig og være iskald på føttene og resten av kroppen. Da føles alt så mye værre. Men nå som jeg begynner og tine går det litt bedre.

Dagen har gått sakte. Jeg var på jobb. Kreka meg rundt til brukerne og følte hele verden var i mot meg. Ting hadde det med å snurre litt i dag, og beina føltes som de egentlig var flere tonn tunge for hvert skritt jeg måtte gå (og det er mange skritt i løpet av en dag på jobb..). Men jeg kom meg gjennom dagen, kom meg hjem. og kunne dette sammen på gulvet og bare kunne puste litt, mens jeg håpet verden skulle slutte og snurre så fælt.

Etterhvert gikk det bedre og jeg kom meg opp. Kroppen var så vond. Ille overalt. Hvor mye mer orker jeg? Hvor mye mer kan jeg klare?
En ting var væffal klart - jeg kom meg ikke på trening i dag. Så da får det bli i morgen istede.

Nå gleder jeg meg til jeg kan legge meg i senga. Slappe av, sove og våkne uthvilt i morgen.
Siden de siste nettene bare har vært tull med søvnen.
Nå skal jeg titte litt på "farmen" før jeg stuper i seng etterhvert. Må bare tine skikkelig opp først ;)

Veid og funnet for lett?

Ogjada. Gårsdagen var jeg hos psykiateren min igjen. det er en måned ca, siden sist. Jeg grudde meg ganske masse. Jeg viste ikke hva jeg skulle vente meg. Jeg viste ikke hva som kom til og skje. Hva som skulle sies. Hva jeg skulle prøve og si. Hvordan jeg skulle klare si at alt var bra. .

Dagen startet som vanlige på vekta. Jeg fikk sjokk. Jeg gikk opp og ned. Ned og opp. Tankene surret i hodet mitt. Hvordan? Jeg burde være glad. Jeg var kommet under målet mitt. Men hvorfor ser jeg ikke noe forandring. Hvorfor er jeg ikke fornøyd. Med engang laget jeg bare et nytt mål. Et nytt tall - Da blir det bra, tenker jeg.
Men i mitt stille sinn lurte jeg på om psykiateren kunne se, ville forlange tallet, ville vite, sjekke og gripe inn..

Jeg trasket opp på kontoret hans. Puster og peser som en hval opp trappa. Alt er et ork. Og kroppen føles som veier flere hundre tonn. ("ekke rart jeg må ned i vekt da..")
Vell inne dumper jeg bare ned i nærmeste stol, og prøver klistre på et smil. Ikke lett.. Det blir liksom litt stivt.
Han spør. Han vil vite. Han ser, han blir ikke fornøyd før han vet alt.
Jeg prøver forklare, og bortforklare.
Han vil ha tallet, og han får det. Og han blir bekymret. BMI'en er ikke helt normalvektig. Snarere rett over grensen på farlig undervektig.

Jeg sier at det går bra. Jeg orker fortsatt ikke noe aktiv behandling. Men han vil se meg om tre uker. Så jeg går med på det. For en bitte liten del av meg vil ha det bedre. Denne lille delen vil ha hjelp. Det er bare det at den delen er så liten, så svak. Så forsvarsløs mot det store spiseforstyrrelsesmonsteret.
Jeg merket et lite stikk av bekymring når psykiateren blir så redd, men det går så fort over.

Jeg klarte overtale han om at jeg ikke vil ha noe videre behandling nå, ikke noe inleggelse eller noe slikt. Men nå sitter jeg og gruer meg til neste time. hvor kommer jeg til og være da? Kommer jeg til og kollapse før den tid? Jeg lever i en litt tåkete, ensom verden akkurat nå. Men det går. Dagene kommer og dagene går. Uansett hva jeg gjør eller ikke gjør.
Jeg er sliten!

Jeg traff bunnen HARDT!.

Bang.

Jeg ligger nede

Nedbrutt

Orker ikke røre meg

Alt inni meg skriker

Orker ikke mer

Bort

Mørkt

Ensom

Ny mobil :D

Jeg har kjøpt meg ny mobil. Det var vell egentlig ikke nødvendig, men jeg ville rett og slett. Så da satt jeg her på søndagen og bare bestilte den. Ganske fornøyd forløpig. Men er litt masse greier på den som jeg enda ikke helt har satt meg inni. Det er liksom ikke lenger bare en mobil lenger, det er kamera, musikkspiler, internett, GPS, og masse anna rart. Men moro sitte og finne ut slike ting etterhvert.

Dette er da min nye mobil. Og så klart er den blå :)

Man skal jo unne seg litt :)

Ellers går dagene med til å jobbe, trene og sove. Det er samme hver dag. Stupe i seng, våkne altfor tidlig for å komme meg på jobb, telle dagene til jeg kan sove litt lenger, og dra kroppen ut på trening uansett.

Jeg kommer meg videre. Jeg nyter det hærlige været, solen skinner og jeg klarer faktisk og nyte det. Jeg har det bra med meg selv, men merker jeg er litt mer sliten for tiden. Henger ikke helt med på jobben, men prøver bare så godt jeg kan.

Dessuten har jeg blitt litt flinkere til og si nei, når det gjelder jobben. Jeg har kommet til den konklusjonen at jeg trenger ikke si ja til alle forespørslene jeg får om å jobbe, jeg kan sette meg selv forran. Tenke litt mer på meg selv og hva som er best for meg. Ikke slite meg fullstendig ut på jobbe ræva av meg. For det er faktisk ikke min skyld at de ikke har nok folk på jobb. Det er dems ansvar, jeg kan jobbe når jeg vil, og det er derfor jeg er ekstravakt. Jeg kan si ja, eller nei til vaktene jeg selv vil. Fantastisk følelse når jeg klarer si nei. Det er godt å kjenne at jeg kan tenke på meg selv for engangskyld.

Men jeg sitter med følelsen av at spiseforstyrrelsen begynner ta litt og litt mer av livet mitt. Jeg føler jeg har kontroll og det er godt, men er det på en god måte? Litt mer usikker..

Spørsmål som: "er jeg frisk?", "er dette normalt?", "hvordan er det egentlig å ikke være styrt av vekten og kalorier?".

Og, "hvor vil jeg være om et halvt år`?

Vil jeg være igang med studiene eller vil jeg være så nedkjørt at jeg ikke klarer noe.. Tiden vil vise..