Lørdag

Fri dag i går, og da blir det hardt og starte på jobb igjen i dag. Opp tidlig på morgenen, ut i snøstormen som hylte utenfor og traske i sørpe og motvind. Hadde en følelse av at uansett hvor jeg gikk fikk jeg motvind. Kan nok ha noe med at kroppen var sliten og jeg mest subbet beina etter meg. Men når det snør og blåser så blir det så ufyselig og være ute..
Trasket fra bruker til bruker,smilte, nikket. "jada, jeg liker jobben", "Det er bare koselig", Ogjada, det er klart det er kjempe moro å forklare det samme omigjen og omigjen.. "Du er hjemme", "Det er lørdag", "Jeg er 21 år..". .

Uansett så kom jeg meg gjennom dagen. Var ganske sliten i hodet når jeg enderlig kom meg tilbake til kontoret. Kroppen føltes som den veide et tonn, og jeg ville bare hjem og legge meg under dyna. Mens jeg satt på trikken var det en evig kamp inni hodet mitt om jeg skulle trene styrke eller ikke. Men siden planen var å trene måtte jeg nesten. Så jeg hoppet av og kom meg inn til treningssentert. Trasker rundt, holder hodet oppe og trene min styrkerunde. Kommer meg gjennom hele programmet. Og belønner meg selv meg og ligge noen minutter i den deilig varme badstuen. Det er himmel!

Så var det å komme seg hjem. Det virker som alle musklene i kroppen værker, på med noen klær og klar for "fest". Siden min samboende har fest i rommet ved siden av kan jeg likegodt være med, siden jeg ikke kommer til å få sove så lenge de er her. Så selv om jeg skal på jobb i morgen tidlig får jeg være oppe litt lenger i dag, og heller ha en alkoholfri fest. Det kan gå det også :)

Sånn psykisk går det bra. Jeg trives med meg selv, men har en følelse av at det er spiseforstyrrelsen som får meg til å føle meg på toppen av verden. Fordi vekten stadig synker er alt vell. Fysisk er det litt værre, og jeg frykter at jeg kommer til å møte den berømte veggen. Men den tid den sorg. Nå vil jeg bare nyte "livet"

Litt mere styrketrening og jeg ser nok slik ut ;)

Noen tanker

Jeg sitter om dagen og ser på "Biggest loser" sesong 8. Det er faktisk ganske fasinerende å se på hvordan de jobber, går ned pound for pound og forandrer livet for alltid. Det er utrolig hva de veier faktisk. . .
Uansett så handler denne sesongen om "en ny sjanse." Det er stort sett personer som har hatt det tøft osv.
Men ei jente der, hun er den tyngste de noen gang har hatt på programmet, med sine 471 pound ( 213kg). Hun sier hun har så vanskelig, for hun har alltid satt alle andre forann seg selv, aldri tenkt på seg selv.

Jeg sitter og tenker. Hvordan i helvete klarer man å komme over 200 kg uten og reagere? Hvordan er det mulig at ikke noe føles feil når man bikker over 150 kg? Greit at man har det tøft og vanskelig, men det er da måte på.. eller?

I formiddag var jeg ute og løp, og det slo meg liksom, man kan ikke være et offer heletiden. Jeg skjønner at alle kan ha det vanskelig, ha en tøff oppvekst, oppleve ting som er vanskelig, men man kan ikke la seg selv bli et offer resten av livet. Og dette gjelder også meg.

Så mens jeg løp, i strålende sol (selv om det var veldig mange minus) fløy tanken rundt. Joda, jeg har vært utsatt for voldtekt, jeg har hatt min del av motgang, men jeg vil ikke lenger være den jenta som har blitt voldtatt. Jeg vil ikke lenger skylde på det. For det er egentlig ikke noe uskyldning. Jeg må komme meg videre. Jeg må ta tak i livet mitt, tenke mer fremover, enn bakover.

Jeg kan ikke bare si, hver gang jeg har kuttet et nytt kutt at det er fordi jeg har blitt voldtatt. jeg kan ikke. Selv om det er en grunn er ikke det er god nok grunn syns jeg. Det er greit at jeg ikke er frisk, psykisk. Men det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Og for å starte med det må jeg legge bort alle "dårlige" usnkyldninger.

Nå mener jeg ikke at det er lett, men det skal ikke være lett heller. Uansett så velger jeg at jeg ikke skal være et offer lenger. For jeg må ta ledelsen i mitt eget liv. For som de på "the biggest loser" sier nesten det samme som meg. "Jeg har hatt det tøft, derfor veier jeg mangfoldige kilo". Det er ikke det som er det rette, det som er riktig er at de har tatt det valget å ikke takle det vonde eller det vanskelige i livet og bare funnet en midlertidig løsning. I dette forholdet mat. masse mat. Det er en livsstil de har lagt til seg, og slik er det også blitt med meg.

Jeg har bare latt meg styre. Det har etter tiden blitt greit å skade meg, eller prøve å ta livet mitt fordi jeg har opplevd noe forferdelig. Men det er ikke styrke, de som viser styrke er det som klarer seg videre. Og jeg vil bli det. Jeg vil slutte med selvskadingen, jeg vil slutte og være et offer i all fremtid. HA!

Slikt deilig vær var det da jeg var å løp, fantastsik. !!!

Mandag

Da var det en ny uke. Jeg har nettopp kommet meg hjem fra jobb. Deilig være igang igjen? Tja.. Jeg vet ikke helt. Jeg brukte helgen til og stenge meg inne i leiligheten. Tror ingen merket det noe særlig, men jeg stengte uansett verden ute. Satt inne i min trygge sofa og så OL, og CSI på pc'en. Verden kunne klare seg uten med noen dager syns jeg.
Men i dag, mandag, var det hallo verden igjen. Ut på trening, og ned på jobb etterpå. Greit nok å være endel av samfunnet igjen, men tror jeg hadde godt av å være litt alene også. Når jeg rett og slett ikke orket gjøre noe. Spiste litt (masse), og kastet opp litt (masse), men kommet meg inn i det igjen, og håper det er over for alltid. Jeg vil ikke, vil ikke, VIL IKKE kaste opp og holde på med det lenger. Da er det bedre og holde kontrollen. Noe jeg har blitt litt for flink til i det siste. Men det er en stemme, en sterk stemme inni meg som er stor fornøyd.

Når jeg hver dag tråkker opp på vekten, ser et tall MÅ det være lavere, og det går sakte men sikkert riktig vei. Jeg er fornøyd. Jeg har det bedre med meg selv på den måten. Jeg takler verden bedre. Jeg får en følelse av at jeg makter alt Jeg klarer alt. (bare litt spieseforstyrret..).

Greit nok er det på vekten hver morgen, tallet avgjør hvordan dagen blir. Tankene går konstant på mat, kalorier, forbrenning og trening. Jeg blir fort sliten, og orker så vidt alt jeg skal. Men jeg klarer det, og det er det viktigste. Det går, det går bra. Selv om en liten stemme langt bak i hodet lurer på hvor lenge det går, hvor lenge kan jeg holde det gående. Hvor langt må det gå før jeg blir fornøyd?

Ellers skal jeg opp i morgen tildlig for en ny dag på jobb. Vaske litt, stelle litt og dusje litt. Før jeg kan slappe av med 50 min massasje. Få løst opp enda mer av alle spenningene i nakke og rygg, Deilig, men litt vondt. Gleder meg.
=)

OL

For alle som ikke har fått det med seg så er det for tiden vinter OL på andre siden av verden.
Jeg har vell egentlig ikke helt fått med meg det selv før nå i helgen da jeg enderlig har hatt tid til og sette meg inn i det, og har tilbrakt mange timer forran tv..
Jeg har vokst opp med OL (og da spesielt vinter OL). Min far er en "sportsidiot" og en idrettsmann. Jeg husker jeg blir vekket midt på natten for å sitte og høre på langrensstafetten for masse år siden, da Bjørn Dæhli var stor.. (vi vant viss du lurte..) .

Uansett så har vi (siden vi er normenn regner vi oss som vinnere like mye som utøverne selv) nå fått noen medaljer, men fortsatt er vi skuffet.. Aldri forøyd når vi er vant med så masse mer.

Jeg sitter nå og ser på idrettsutøverne sliter seg rundt i langrenn og med skiskytting. Jeg ser de faller over mål, totalt utslitte men jublende viss de har gjort det bra. Jeg ser de henter sine siste krefter for å gå inn til en medaje. Og jeg savner det. jeg savner å hente de siste reservene, hente ut de siste kreftene for å komme meg i mål. Jeg savner å konkurrere, og kjenne på spenningen før start, savner blodsmaken i munnen. Jeg savner og stå i startboksen, med hånden på kartet, kjenne hjertet banke og vite at det er bare meg og skogen.

Jeg savner og plukke post for post på vei mot mål. Jeg tilogmed savner å banne og sverge i skogen når jeg ikke finner postene. Jeg savner alt. Men fortsatt savner jeg mest den følelsen av å være tom for krefter. Være et sted hvor det er helt greit å falle over mål, utmattet. Jeg savner så mye, men først nå når jeg ser våre utøvere gjøre det bra i OL merker jeg at jeg virkelig savner å få lov til å konkurrere.

Det har vært to sesonger jeg ikke har fått lov til og konkurrere. Jeg var på "topp" da jeg fikk det slengt i ansiktet at jeg ikke fikk lov å konkurrere lenger. Jeg var tatt ut til å representere norge, men fikk ikke lov og plutserlig fikk jeg ikke lov å løpe i det hele tatt.
Da, når det skjedde, tenkte jeg at det kom til å gå fort over. Jeg vil jo tilbake, jeg gjør hva som helst. Men så lett var det ikke.
Jeg fikk høre at jeg bare måtte bruke motivasjonen til å ville tilbake, for å bli frisk. Men jeg klarte ikke. og da fikk jeg spørsmål om jeg virkelig vil tilbake eller ikke. Jeg VIL tilbake. Det er bare så mye mer enn det. Det er mye mer enn bare å spise seg opp, komme igang igjen. Og for hver sesong som går blir det vanskeligere.

Jeg melder meg ut av alt som har med orienteringen å gjøre. Det siste året har jeg mistet nesten all kontakt med miljøet. Jeg savner det. Men jeg klarer bare ikke være endel av det når jeg ikke kan få delta selv. Jeg savner det, jeg vil tilbake, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det.

Jeg får bare håpe min tid kommer. Være tålmodig og jobbe med meg selv før jeg kan komme tilbake for fult.. Jeg kan bare håpe. Det er det eneste jeg har igjen.

Jeg savner..

Selv om det var slitsomt savner jeg det!

Egoistisk

Jeg har aldri sett på meg selv om en egoistisk person. Og det mener jeg.
Jeg føler jeg setter alle andre før meg selv. Er det noen som trenger meg, er jeg der, uansett. Men nå orker jeg ikke mer. Jeg har funnet ut at jeg må sette meg selv først noen ganger. Tenke litt på meg selv, hva er best for meg.
Jeg tror jeg fant ut dette da jeg tok meg ferie i slutten av januar. Tok litt "Siri" tid og fikk roet meg litt ned med meg selv.
Men så er det vanskelige. Jeg har venner, venner som sliter på samme måte som meg. Som har mange av de samme problemene som meg, og de samme diagnosene. De trenger meg. Men jeg orker ikke, klarer ikke være der for dem.
De kan utebli for mange uker. Det kan gå lang tid før jeg hører noe fra dem, men når jeg gjør det har jeg alltid vær der. Stilt opp, vært en venn når de trenger det. Akkuratt slik som jeg ønsker at mine venner skal gjøre for meg.

Jeg har ofte slitt med at venner av meg har trukket seg bort. Mange har jeg mistet, like mye fordi jeg har trukket meg bort fra dem når jeg har hatt det som værst (og kanskje trengt dem mest). Og jeg har vært sint, frustrert på dem, og tenkt at da er de ikke skikkelig venner uansett.

Nå er det jeg som trekker meg bort. Jeg som ikke orker meg. Jeg klarer ikke se på at de ødelegger for seg selv, blir dratt ned i det mørke jeg kjenner så alt for godt. Jeg føler at forholdet fort blir at jeg bare gir og gir og ikke får noe tilbake. (noe jeg kan tenke meg mange av mine venner føler for meg også).
Det er fryktelig frustrerende og kjenne på det samme som sikkert mine venner har kjent på i fohold til meg. Nå skjønner jeg hva de har gått igjenneom (og fortsatt går igjennom med meg).

Jeg føler meg egoistisk når jeg ikke svarer, når jeg ikke kommer løpene når de gir meg et livsstegn. Det er bare det at jeg orker ikke bli dratt ned sammen med dem. Jeg føler jeg prøver jobbe med meg selv, og da kan jeg ikke være der for dem også slik de har det.
Slik føler jeg meg som et dårlig menneske. En dårlig venn. Men hva kan jeg egentlig gjøre?

Jeg sitter og blir sint for at jeg ikke kan hjelpe alle. Men kan jeg hjelpe noen før jeg har hjulpet meg selv?

"Spring Awakening"

Tirsdag, etter timen med psykiateren var det rett til møte med min lille bror. Til jul fikk jeg nemlig biletter til "Spring awakening" sammen med han. Jeg viste ikke helt hva jeg gikk til, annet enn at temat for stykket var sex.
De var utrolig flinke, jeg satt og kosa meg mens jeg lot meg underholde av musikken. Litt trist historie om hvordan det er å være ungdom før i tiden når sex ikke var tema, og unge fikk beskjed om at barn ble levert av storken. Men jeg tror fortsatt det er aktuelle problemer i dagens samfunn. Med ungdom som møter store utfordringer i samfunnet, om en på en litt anna måte.

Tiden fløy av sted og jeg hadde noen utrolig koselige timer med min bror. Vi lo, vi hygget oss og jeg kunne bare slappe av.
Fantastisk! Jeg anbefaler alle å se den. Den var trist, tankevekkende, flott, morsom, crazy (stort sett var alle skuespillerne på scenen samtidig hele tiden), fryktelig, vond, glad og full av liv. Ubeskrivelig. =)

Jeg kose meg alltid med min bror. Han skjønner mye uten av jeg nødvendigvis må forklare noe. Jeg kan slappe litt av, bare være normal for noen timer. Eller prøve væffal. Han ser det litt på sin oppgave og få meg til og le, og glemme alt anna, noe han stort sett klarer. Jeg er så uffatelig glad i han. Han holder meg opp, og betyr mer enn han vet (tror jeg). Gleder meg bare til neste gang :)

Tiden går

Senkundene tikker avgårde, minutene følger etter og timene går sakte videre. Viserne på klokken går rundt og rundt, dag etter dag. Jeg skjønner ikke hvor tiden går henne, hvor den skal..
Men uansett så kommer det alltid en ny dag, en ny uke og en ny måned.
6. januar hadde jeg time hos min psykiater. Hvordan det gikk har jeg skrevet i et innlegg tidligere. Da satte vi opp en ny time 16. februar. Noe jeg da synes var evigheter til. Det virket som den dagen aldri skulle komme. Og jeg tenkte at det var så lenge til at det ikke var noe poeng engang. Men den gang ei. Dagene gikk, januar ble til februar, og plutserlig var dagen der. Mandag fikk jeg nesten ikke sove så mye jeg tenkte på den timen som skulle komme. Hvordan de 45 min av mitt liv kom til å bli.
Men som min kjære venninne sa det " det er bare 45 min av livet ditt, det går fort, det kommer til å gå bra!".

Så jeg troppet opp, klar for hva som enn måtte hende. Mange bekymringer om hva som kom til å skje videre, men tok på meg "alt-er-bra-masken" og tråtte inn på kontoret.
Samtalen gikk greit. Det var ikke så mye og grue seg til. Jeg kom levende ut derfra, fortsatt fri, fortsatt alene.

Under hele samtalen holdt ambivalenten på å kvele meg. Spiseforstyrrelsen vil være i fred, men en liten del av meg vil bare rope ut, strekke ut en hånd. "Se meg, hjelp meg, jeg orker ikke mer". Men jeg holdt inne. Jeg klarte ikke. Jeg vil videre ned i vekt. Hvor langt? Hvem vet, jeg har et mål, men jeg vet også at når jeg når det målet kommer det alltid et nytt et. Aldri fornøyd.
Uansett ble det avtalt en ny samtale om en måneds tid. For å si hei..

Jeg tror det er greit. jeg tror jeg kan leve med det. For slik det er nå er det deilig ikke være i noe behandling. Ikke måtte kjenne, føle og tenke. Ikke måtte jobbe med meg selv. Jeg orker ikke det nå, jeg trenger en pause. Men på denne måten vet jeg at det er en person der ute som bryr seg, jeg kan ta kontakt (selv om jeg trolig ikke kommer til å gjøre det, så har jeg muligheten). Det hjelper. En er nok. Da er jeg sett.

Ellers går dagene til å gjøre det samme. Jobbe, trene slokne på sofaen. Karre meg opp til en ny dag og fortsette som før. De gamle damene går meg på nærvene, men det hører vell til jobben =)

Du gråt aldri

"Du gråt aldri.."
Det sa min mor til meg for en tid til bake.
"Du gråt aldri som barn."
"Når jeg satte deg av i barnehagen, da du bare var 2 år,  gråt alle de andre barne når mødrene dro, mens du bare sto der, så etter meg med et bebreidende blikk. Og det var nesten værre..:"

Jeg HATER og gråte. Jeg føler meg svak. Jeg føler meg sårbar. Jeg husker som barn at jeg nesten aldri gråt. Når jeg slo meg, bet jeg tennene sammen og lo. "Det går bra!" sa jeg alltid.
Som den gangen jeg falt og brakk hånden i barnehagen. Jeg fortsatte og leke. det tok en uke før noen skjønte at det var noe galt. Da jeg falt igjen og armen ikke kunne holde meg. Da skjønte de at noe ikke var som det skulle. Men jeg reiste meg og da at alt var bra.
Jeg gråt ikke da jeg falt ned fra et fjell og hadde skrapet meg opp over hele kroppen. Fysisk smerte var ikke noe å gråte av, det går jo over.
Jeg var sterk.

Jeg husker at jeg som liten jente var ganske aktiv og slo meg ofte. En gang var det ei barnehagetante som sa til meg " det er greit å gråte Siri, det der ser skikkelig vondt ut". Og jeg ville gråte, jeg ville på en måte vise at det var vondt, for å få litt ekstra omsorg. men jeg klarte ikke. For det var ikke så ille som andre sikkert hadde det. Jeg ville ikke ta opp plass. Jeg ville være voksen, og voksene gråter ikke.

Men jeg husker når jeg ble eldre. Jeg gråt meg i søvn hver kveld alene på rommet for jeg følte meg så ensom. Så ufatelig alene i denne verden. Etter at min beste veninne flyttet.
Jeg husker jeg gråt da min morfar døde, men ikke mens jeg var sammen med familien. Først når jeg var alene turde jeg å slippe tårene frem. Først da orket jeg å kjenne på det store mørke triste rommet inni meg.

Jeg kan kjenne tårene presse på når jeg føler verden er urettferdig mot meg. Når jeg føler meg sviktet og alene. Når jeg er ensom og alt bare er mørkt rundt meg.

Jeg har aldri syntes fysisk smerte var på langt nær så ille som den psykiske. Trolig derfor jeg også begynte med selvskading. Det var så mye lettere og takle det, enn å takle det ubestemmelig vonde inni meg. Det mørke jeg ikke kunne sette ord på. Noe som ikke var synlig. Noe jeg kunne skjønne.

Jeg har så ofte de siste årene grått fordi alt føles meningsløst. At ingen skjønner meg, og at jeg befinner meg midt i en krig hvor det er meg mot hele verden. Det føles som jeg demmer opp tårene. Holder dem inne helt til begeret er fult og det renner over. Og da skal det ikke alltid så mye til for å få den siste dråpen til begeret. Jeg merker det, og jeg irriterer meg over det. For når jeg gråter mister jeg kontrollen.

Søvnløs natt.

Jeg er trøtt. Jeg er sliten. Jeg er lei.
Men jeg har det jo bra.
Eller?
Jeg har nå jobbet fem dager, sleit meg gjennom fredag kveld og lørdag kveld på jobb, søndag var jeg på dagvakt. Nå ligger jeg i sengen, har ligget her i tre timer nå, men søvnen vil ikke komme. Jeg sliter med å sove. Jeg finner ikke roen. Kroppen skriker etter hvile,hodet vil bare ikke høre. Jeg har ikke noe av knapp på hjernen min. Ingen pauseknapp jeg kan trykke på. ingen magiske piller som kan dysse meg i søvn.
Jeg er bare meg, ei jente som ligger i sengen sin alene, redd og sliten.

Akkurat nå går tankene på at jeg ikke har trent i dag. Jeg har ikke gjordt som jeg skal. Og straffen er en søvnløs natt. Jeg må trene, men jeg orket ikke. Jeg feilet. Men det skal ikke skje igjen.

Jeg ligger og tenker, tenker på hva livet mitt er blitt. Er det bedre slik som det er nå? Finnes det noe bedre. Jeg føler jeg har kontroll, men har jeg det - egentlig.
Jeg vet ikke lenger. Eneste jeg vet er at om noen få timer er det på med joggeskoene for å få løpt en tur før jobb. hvem løper jeg fra? Hvor løper jeg til? Skal jeg noen steder?

Det er befriende og løpe, det gir en deilig følelse, men er det mine tanker eller er det anoreksien som har tatt fullstendig over. Jeg tror ikke jeg bryr meg lenger, jeg bare gjør det som føles best.

Helgen ,og litt til

Litt sent, men her kommer en liten følger om hva jeg bedre helgen min med.

Fredag ettermiddag møtte jeg søte Charlotte som jeg tilbrakte hele helgen med. Vi kosa oss på fredag med og slappe av, snakke og ta opp tid som er gått. (tross alt utrolig lenge siden vi har vært sammen). Så lå vi lenge og dro oss på lørdagen før vi var skikkelig "byberter" og tok kaffe på kafe.. Koselig gå ut som to helt vanlige jenger, late som alt er bra og bare nyte livet.

Vi tok en tur innom "polet" og fikk enda mer alkohol i hus før vi gjorde oss klar til fest. Siden min samboende hadde fest =)
Vi drakk, kosa oss, og bare hadde det moro. Helt vanlige.
Jeg dro ut med de andre til byen. Så fant jeg rett og slett ut at jeg skulle ut og vandre midt i Oslo, alene lørdag natt.. Kaldt, ikke nok klær og litt for mye alkohol innabors. Men jeg bare smilte, lo og ble kjent med alle jeg møtte =)
Snublet og falt på isen, endte med noen blodige knær, men traff ei koselig jente som jeg snakket endel med. Helt til jeg var så kald at jeg bare ville hjem. Fant de andre, og kom meg i en taxi hjem.
Enderlig en tur på byen som ikke endte i flachback og forferdelige opplevelder med tilfeldige menn.
Det var igrunn greit.

Både jeg og Charlotte var ganske slåttut på søndag så det ble en veldig rolig dag! En stille dag hvor vi ikke orket så masse. Men jeg satt igjen med mange gode minner. Jeg satt igjen med minner om at det er greit å være normal, det er greit å ha det moro, det er bare koselig. jeg trenger ikke drikke bare for å glemme, men også ha det moro. Det gjelder bare å holde det på et forsvarlig nivå. Jey me =)

Tror jeg skal prøve det igjen. Ikke bare bruke alkohol som en måte og glemme på, en måte og skade meg selv på. Det er viktig og ta vare på de gode minnene også. Huske dette. Og det skal jeg. Rett og slett!

Ellers så kom jeg også til det punktet at jeg skammer meg over arrene mine på armene. Angrer fryktelig på alle sår jeg har påfør meg selv, og som jeg hele tiden nå må se, bli minnet på, og som andre kan se, bli redde. Jeg vil ikke lenger være den som alltid må gå med lange armer, alltid må tenke på hvordan reaktsjonen blir når folk ser arrene mine. Jeg vil ikke lage flere arr.

Jeg vet at jeg må lære meg og leve med de jeg allerede har, og jeg vet at jeg må komme over et hinder at det det bare er skam. Det er endel av meg, men forhåpentligvis er det et tilbakelagt stadie. Jeg har ikke kuttet på mange uker. Jeg skal kjempe hver dag, jeg tror jeg har bestemt meg. Jeg vil ikke, og jeg skal ikke kutte meg mer. Jeg orker bare ikke. det fører bare enda mer skam med seg. Og det trenger jeg ikke.

På tide og inse at nok er nok. Jeg skal videre.

Med spiseforstyrrelsen er det litt anderledes. Jeg lar den styre. På den måten holder jeg meg i livet, holder meg unna selvskading av noen fysisk form. Men hvor kommer jeg til og ende?

Hvor lenge klarer jeg holde masken? Hvor lenge klarer jeg jobben?

Jeg vet det er galt, men jeg har gitt etter. Jeg tar en dag av gangen, og jeg klarer det. Intil videre!

Nå er vekten min beste venn, og værste fiende..

Jobb igjen. .

Da var ferien over for min del. Jeg har vært tilbake til på jobben to dager nå. Er allerede stupsliten og lei. Gruer meg til jeg skal på jobb de resterende dagene denne uken også.. Men sånn er det nå. Penger må man ha, og de gamle klarer seg jo ikke.

Det er jo godt å vite at jeg gjør en viktig jobb. Hjelper mennesker som blir takknemlige, men jeg har ikke overskudd. Jeg orker ikke. Jeg er psykisk borte vekk. Kanskje fortatt på ferie?

Nåja. Uken med ferie gikk fort. Jeg skjemte meg selv bort, trente endel, lot spiseforstyrrelsen ta over og hadde det bra med det. men nå som jobben er igang igjen er det vanskelig og følge med. Jeg vil fortsatt ha ferie, men det kommer seg sikkert etterhvert. Må nok bare jobbe meg litt inn i jobbrutiner igjen..