Pitte liten oppdatering

Jeg kunne ha skrevet nå at jeg sitter på tenerife og koser meg i flere varmegrader. Men jeg valgte og ikke dra en uke på tur. Jeg valgte og bli i kalde snørike norge. Men jeg fant ut at det var på tide med en uke ferie uansett. Så tok uken fri. Har jobbet på jobben siden mai og ikke hatt noe ferie, så da var det på tide.

I helgen bestemte jeg meg for at dette skulle bli en uke hvor jeg bare var god mot meg selv. Fikk startet på trening igjen, kose meg, sove, nyte livet litt. Så jeg bestilte massasje time på mandag. Trasket avgårde og fikk en skikkelig spaopplevelse., Ble bare vartet opp, og merket alt stress, hverdagslig mas forsvant.
Men når damen skulle begynne og kna på min værkende rygg og skuldrer var det VONDT!. Merkelig nok var jeg veldig stiv i skuldre og nakke. Så hun jobbet endel med å få løst opp det. (siden jeg i det siste har gått på smertestillende pga det har gjort så vondt). Vi fant fort ut at jeg fikk bestilt ny behandling om en ukes tid, for å få løst opp skikkelig.
Etterpå masserte hun deilig og jeg bare slappet av! Fantastsik!!!!!!

Føler dagene bare flyr av sted. Jeg er meget selvsentrert. Orket ikke helt forholde meg til alle andre den siste tiden.Siden nyttår har jeg mer eller mindre gått i hi,(psykisk) Men merker jeg får litt mer overskudd nå, etter litt egen Siri-tid.
Jeg har virkelig gått på alle andres premisser det siste. Nå er det nok. Nå skal jeg prøve sette meg selv litt lenger frem på prioriteringslisten. =)

Gruer meg litt til og starte i jobb igjen neste uke, men hei, jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. Det er deilig å ha ferie, men det blir sikkert greit nok å komme i jobb igjen. Først skal jeg ha helg. :)

Wee

Syk? Jeg?

Kroppen min er sliten, og jeg skulle ønske det skyldtes en fysisk, godtatt diagnose. Men jeg er ikke godtatt. Sykdommen finnes ikke fordi jeg har skapt den selv. Jeg gråter når den trenger seg på, og den kommer hele tiden. Jeg prisgir den, samtidig som jeg hater den. Og utfallet har med hvordan jeg bli møtt av omverden. Ser noen meg er jeg stolt og skammfull. Er jeg usynlig, blir jeg ensom og frustrert.


Nettene er verst. Da finnes ingen utvei. Jeg må gjennom timer med meg selv, helt for meg selv. Jeg føler at jeg har gått meg vill i min egen begravelse av depresjon, og når jeg må stå opp for en ny morgen neste dag ser jeg verden med grå øyne. Folk utenfra kan si jeg ser godt ut, og jeg blir skuffet. Dette er paradoksalt fordi jeg vil klare meg, vise meg frem, meg som sterk og selvstendig samtidig som jeg fremhever min sykdom ved å lage nye sirkler. Sirklene tar form til figurer. Etter hvert dannes nye fomer og jeg kan både se og snakke med dem. Formene blir til stemmer i hodet mitt som jeg kan høre, tilbe, hate og fortrende, og ikke minst bruke til å ødlelegge meg med.

Utenfra kan du velge å se bort fra den destruktive meg. Eller kanksje du bare ser det jeg velger å vise deg. Uansett gjør jeg ikke tilværelsen lettere for meg selv fordi jeg trenger min sykdom like mye som jeg trenger å bli frisk. Følelsen av tyngde og smerte blir mer intesiv. Jeg ser og beveger min fortid og muligens derfor kommer jeg over i neste time. Jeg sliter ut minner jeg vil ta vare på å prøver fortrenge resten. Snart blir i dag til i morgen, og jeg må fortsette. Jeg vet ikke når jeg tar valgene, valgene for hvem jeg skal være i hvilken time. Men underveis snur jeg meg og lurer på hvorfor jeg viser deg meg.

Et invendig tomrom gjør at jeg skifter tilværelse, og jeg tenker at jeg bør ikke angre. Men det gjør jeg, for selv i lyse timer hvisker stemmene til meg, og jeg kan late som jeg ikke lenger er frisk. Gjør det meg godt? Om ikke annet, meget tilfreds med meg selv, og i et øyblikk tror jeg at jeg er rik. Kan tenkes at dette er en test. En test jeg har gjort siden jeg var liten. Det er umulig å vite, men jeg kjenner at mesteparten av tiden min fremdyrkede sykdom som en straff. Denne straffen beriker min smerte og sammen utfyller de noe som blir til meg. Tanken er mer enn tanker, de blander seg sammen med meg og innholdet mitt, det danner følelsene mine.

Gjentagelsen av stemmene gjør natten uvirkelig og skummel. Lysnivået er vagt men truende. Og selv om jeg vet jeg er alene her, så føler jeg noen ser på meg. Eller er jeg usynelig?`

How?

En eneste følelse
kan tvinne seg rundt deg
som en slange
Forgifte ditt sinn
Du er blitt din egen fange
i dine egne tanker
Alt du noen gang har strevd for
blir ødelagt
Og du hjelper til

-Ikke la giften din bli min død..

Det er du som har
vevet livsknuten med alle feilene
Du skjærer på utsiden
for å roe ned uværet på innsiden
Men det er håpløst spør du meg
Hver gang du finner ro
blåser det opp til orkan
Alt du trodde ikke kom til å bli
er kommet for å være

Boble..

En boble. Jeg lever i en boble. Eller jeg lever ikke, jeg bare er - i en boble.
Eksisterer.
 Puster.
Fanget.
Depresjonen har tatt et skikkelig strupetak. Og spiseforstyrrelsen har tatt fullstendig over hodet. jeg er fanget! Fanget i min boble..
---

Jeg er våken, får ikke sove. .
Tankene går på høygir. Jeg tenker altformasse hele tiden. Lider av høyt søvnmangel, men tror jeg er blitt rusa på for lite søvn og for mye koffein.

stenger meg ute fra verden, isolerer meg fra hele verden. orker ikke gjøre noe. Orker ikke forholde meg til noe, eller noe.

En ting er sikkert, jeg hater min forbanede stahet og stolthet. Jeg hater at alt blir en maktkamp. Jeg hater at jeg ikke klarer å "tape" Jeg skjønner ikke. Hvorfor i allevideste verden kan jeg ikke gjøre det som er mest fornuftig? Som jeg vet er til beste for meg (sånn personlig). Tankene mine er helt skrudd galt.

Jeg vil ut, jeg vil bort. Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil strekke ut en hånd, jeg vil be om hjelp, men noe i meg hindrer meg. Noe i meg er sterkere enn jeg ( som Astrid så fint sa det).
Jeg vil, men jeg klarer ikke utrykke ordene. Jeg klarer ikke finne styrke nok. Og for hver dag som går virker det som det blir enda mer vanskleig og gjøre. Vanskeligere å stå i mot alt av monstre som ser ut til og tatt bolig i meg.

Slipp meg løs, slipp meg fri.

hva nå?

Tårer blir til is. Kroppen rister men ikke bare av kulde. Tanken raser. Verden rundt ser ut som den faller bort. Alt raser. Et mørke så oververldene tar over. En skygge vokser seg større og større. Overtar, er altomslukende.
Hva skjer med meg?
Det er større argumentasjon, i hodet, enn noen gang. Mer kaotisk enn noen gang. Jeg har aldri vært så forvirret, så dratt i alle retninger. Så alene.

Så hva har skjedd?

Akkuratt i dag var jeg på jobb, før jeg kom meg til samtale hos psykiateren.
Beina skjelver, hjertet slår hardt, jeg gruer meg. Jeg tenker, og undrer på hva som kommer til og skje. Må jeg svare for meg, må jeg gjennom enda en ydmykende samtale om lørdag? Må jeg svare for meg selv, forklare? De siste skrittene er tunge men jeg står og venter, følelsen av å ville flykte er sterk, meget sterk. Men jeg står. Han åpner og vi går inn.
Jeg fokuserer på å puste. Smile. Prøve slappe av.
Jeg er så utrolig fullav følelser. Sinne, glede?, redsel, motløshet, håp?.

Jeg sitter i sofaen, føler meg mindre enn noen gang.
Så klart kom spørsmålene opp, så klart ville han vite hva som hadde skjedd.
Så klart klarte ikke jeg holde inne mitt forferdelige sinne over at han snakker med mine foreldre. Det koker inni meg, og jeg klarer ikke holde det inne, jeg klarer ikke kontrolere det. Så det kommer ut;
 - Jeg kan ikke stole på deg fordi du bare snakker med mine foreldre.....!
          Og jeg føler meg som en liten jente, en liten jente som er frustrert over at verden ikke er så lett som hun skulle ønske. en liten jente som ikke skjønner før det er for sent. . .

Jeg føler sinnet holder på og koke over, jeg vil ikke, vil ikke miste kontrollen. Jeg kjemper, og jeg holde meg rolig. Da jeg hører et svar. Jeg lar ordene synke inn i meg. Merker meg hvert ord. Krymper meg der jeg sitter.
Er jeg virkelig et så ufyselig menneske?
Hvorfor i all verden har han giddet og snakke med meg i det hele tatt?
Driver jeg et manipulerende spill?
er jeg ond?

Tårene presser på. Jeg vil ikke gråte. Jeg vil ikke være svak. Jeg vil ikke vise hva jeg tenker. Jeg vil ikke. Men det syns.
 - Hva tenker du på?
 - Jeg har ikke ord. . .
Det går mange minutter, jeg fokuserer bare på å puste, mens ordene hans går om igjen, og om igjen i hodet mitt. Jeg får kontrollen tilbake. Jeg smiler.
 - Det er ikke no..

Etter litt om og men er vi "enige" om at jeg nå ikke har noen behandler lenger. Men at jeg skal møte han igjen i midten av februar. Og at jeg kan kontakte han når som helst.
Kanskje er det en pause jeg trenger? Jeg vet ikke!

Jeg går ut. og jeg knekker sammen. Siger ned på gulvet, tårene bare renner, kroppen rister, alt raser. En tanke står i hodet mitt
" Du er et forferdelig menneske".
Jeg er fanget i meg selv og nå er det ingen som prøver redde meg.

Jeg angrer, jeg har lyst til og ringe, jeg har lyst til og si " jeg trenger deg". Jeg har lyst til og rope "ikke la meg dø, ikke la meg være i denne verden helt alene".
Men noe i meg stopper. Jeg er sta, jeg er altfor stolt.
Og nå har dette ført til at jeg er helt alene, helt for meg selv. En stemme inni meg ler " nå er du min, nå er du dødsdømt. . . "

Jeg er en liten jente, så altfor tilpasset denne verden. Denne verden som er altfor stor meg.

(dette ble langt, og ganske kaotisk,men det er meg nå)

redd

Jeg er redd.

Så mange hemmeligheter jeg har.

Ingen jeg lenger kan stole på.

Helt alene.

Ensom.

Hvordan?

Godt nytt år

Da vil jeg bare ønske alle et riktig godt nytt år!