Enderlig titter solen inn i vinduet. Bilene begynner bli flere, og mennesker våger seg ut på glattisen. Enderlig er natten over. En natt sittende / liggende i fosterstilling med armene rundt kroppen for beskyttelse. En marrerittnatt. Redsel. Tårer triller ned langs kinnene, kroppen rister. Barberbladene frister. Dra et langs huden, kjenne smerten, føle noe, føle noe annet. Straffe(?).
Natten er lang og mørk når alt inni meg er smerte og svart. 
Det er vanskelig. I den mørke vinternatten er det stille. Ensomheten brer seg rundt meg og til verdens ende. Prøver gjøre noe, avlede meg. men orker / klarer ikke røre meg. Fastfrosset. Bilder flimrer, jeg lukker øynene – bare for å oppdage at filmen spilles innen for hornhinnen.
Fortvilelse avløses av uvirkelighet. Hjernen prøver lure meg, redde meg fra meg selv. Det går for en stund.
11 desember 2010
Natten
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hjernen vår har dessverre en svakhet. Hvis de skremmende opplevelsene er for sterke,har den problemer med å skru av fryktreaksjonene. Du vet sikkert bedre enn meg at de foregår mye forskning på hjernen nå,så vi får håpe de snart kommer frem til noe som kan kompensere for denne svakheten.
SvarSlettInntil videre: Jeg skulle ønske du kunne skrive et innlegg en gang om hva du selv tror at kunne hjelpe deg.Er det noe andre mennesker kan gjøre for deg for å gjøre livssiutasjonen lettere?