Vell hjemme var det tid for juletrepynting. Hjemme hos oss er det nesten tradisjon at vi har et litt rufsete tre. Min far er alltid like positiv (trolig for han kjøper det). Uansett har vi så masse pynt at når treet står ferdig i stuen vår er det flott. Det er et skikkelig hjemmesnekret tre, med masse hjemmelaget pynt og glitter. Tradisjoner er tross alt koselige.
Mens vi står der og pynter faller ordene: " Torgeir er død..." Etterfulgt av stillhet. Jeg skjønner ikke. Jeg merker en knyttneve i mellomgulvet og merker jeg ikke tror på far der han står og forteller meg at min fetter er død. Tankene fyker rundt i hodet; hvordan, hvorfor, når, hva og hvorfor i all verden står vi her og pynter juletreet som alt er normal når min eneste fetter på farssiden er død?
Han døde i helgen av kreft. Hadde store smerter på slutten og isolerte har isolert seg fra familien de siste årene. Jeg viste ikke engang at han var syk. Jeg merker jeg blir irritert. Familien min er redd for følelser, redd for å vise følelser. Og jeg blir sint for at de ikke ringte meg med engang. Men velger og slippe en slik tragisk nyhet på lillejuleaften mens vi pynter treet. Jeg merker at juletrepynting aldri kommer til å bli det samme. .
Begravelsen er til tirsdag så jeg ringer jobben for å få fri mandag og tirsdag slik at jeg kan være der. Begravelse midt i romjulen. Et familiemedlems avskjed midt i høytiden som skal være full av varme og glede.
Tankene roter seg for meg. Det blir overload i hjernen - den stopper opp jeg klarer ikke sortere, vonde følelser kommer opp, tanker jeg ikke vil tenke. jeg vil rømme, flykte men står stille.
I dag er det juleaften. Dagen blir ikke det samme, men jeg skal prøve kose meg, legge bort negative tanker og følelser. Velger å se det positive at familien er samlet og kan være sammen selv om vi ikke snakker om det vonde. Jeg skal væffal gjøre min "plikt" og glede de andre.
<3
SvarSlett