Å si det rette

Når noen har det vanskelig, når noen sliter eller har det tøft. Når noen er syke. Når mennesker vi er glad i, bryr oss om, har det vondt er det ikke alltid lett å vite hva vi skal gjøre. Vi blir ofte redd for å gjøre noe galt, si noe som kan få ting til å bli enda værre. Vi prøver litt forsiktig men klarer ikke finne ordene. Ord kan virke små og vi kan føle oss hjelpesløse i møte med dem som er midt i kaoset.

Jeg hadde mange venner. Jeg hadde mange som brydde seg. Mange mennesker i livet mitt. Men jeg slet. Jeg ble mørkere, mer tilbaketrukket. Jeg hadde det vondt inni meg. Etterhvert ble de færre. Jeg tror de følte seg utenfor, fordi jeg klarte ikke slippe dem inn. Ingen viste hva de skulle gjøre eller si. De trakk seg litt unna – samtidig som jeg trakk meg inn i meg selv.
Jeg tror de var redd meg (redd for meg). Men ingen viste hva som skjedde med meg (ikke meg selv engang). Smerten og kaoset jeg hadde holdt inni meg begynte og vises så vidt på utsiden.

De viste ikke hva de skulle si. Jeg tror alle var usikre på hva som var rett. Redde for å si noe galt. Gjøre noe som kunne konfliktere situasjonen. Og jeg skjønner alle sammen. Jeg har opplevd det selv. Men jeg vet at det er ikke så farlig hva som sies, det er værre å ikke si noen ting.
Det er så mye bedre å bare være der. Gi en klem. Som venn, familie eller nær relasjon er det ikke din jobb og fikse det som er galt (stort sett er det legene sin jobb). Fortelle at du bryr deg. At du er der. Bare være. Ord kan bli fattige, men en varm og omtenksom klem kan si så mye… Prøve strekke ut en hånd så kanskje får du et lite glimp av kaoset og kan hjelpe ved å være en trøst, et lyspunkt i alt det vanskelige.

Jeg har fortsatt noen venner som er der. Og jeg er takknemlig for dem. De trenger ikke si noe. Jeg bare vet at de støtter meg om jeg trenger det. Jeg ser hånden dems og kan ta den når jeg tør. 

Det viktigste er ikke å si eller gjøre det rette, men å gjøre eller si noe.  (eller bare være der)