Psykisk nedetid

Time hos psykiateren i dag. Uken som har gått har vært en hard uke å komme gjennom. Selvskadingstrangen har vært enorm. Oppkasttendensene har vært overveldende og jeg har stengt meg helt inne fra verden der ute. Jeg har ikke hengt med på livet utenfor mitt eget hode overhode. Jeg har sett klokken tikke av sted, dag bli til natt for så å bli til dag igjen uten at jeg egentlig har fått med meg noen ting. Jeg har latt skolen seile sin egen sjø, vært på jobb, smilt til brukerne og prøvd etter beste evne og late som alt er bra så lenge jeg er utenfor de “trygge” veggene av rommet mitt.
Jeg har besvimt på treningssenteret, blitt redd av at min egen kropp starter siifra at noe er galt. Jeg har prøvd overleve alt kaoset som forgår inni meg. Merker kroppen ikke henger med hodet. Jeg vet ikke lenger hva jeg driver med, hva jeg vil..

I dag var det uansett tid for samtale med min psykiater sammen med min bror. Vi troppet opp. Det var rart, uvirkelig og min happy maske var godt plantet over hele meg. Vi snakket, fikk oppklart litt og jeg syns det var en grei samtale. Men etter uken som har gått skulle jeg ønske jeg kunne klare si sannheten. At jeg sliter, at jeg henger i en tynn tråd og vet ikke helt når den ryker. Jeg er redd, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre med meg selv.  Jeg har ikke ord på hva jeg føler og selv ikke kaos er dekkende nok..
Og by the way: Magne er kul (han ba meg skrive det.. )