Pause

Jeg sitter og ser snøen faller mot bakken. Et hvitt teppe legger seg over verden utenfor mitt vindu. Det lyser litt opp i den ellers så mørke vinteren. Det hvite dekker over det mørke.
Men inni meg er alt mørkt. Meningsløsheten har overtatt. Håpet har gjemt seg godt. Ensomheten er blitt min beste venn, mens mørke senker seg over landet.

Ordene jeg har, passer ikke til å beskrive hva jeg føler. Jeg føler ingenting samtidig som jeg føler alt for mye på en gang. Det er kaos og tomhet på samme tid.
Ingen fremtid, ingen nåtid, ingen fortid. Tiden har stoppet, og tiden går så altfor fort. Verden utenfor vinduet mitt går fort forbi uten at jeg klarer henge med.
Jeg vil stoppe tiden, stoppe alt.