Jeg sitter med en oppgave som skulle vært levert fredag. Jeg starter nå.. Det er en oppgave om kommunikasjon. Vi skal ta en situasjon fra vår egen hverdag, hvor kommunikasjonen var sviktende, vanskelig eller uklar. For så og plukke fra hverandre, vurdere og skrive en fagtekst om hvordan det burde gjøres..
Åjoda jeg har masse eksempler, stort sett er de fra mine (snart) fem år i psykiatrien, med diveste psykiatrer og psykologer. Det hadde vært relativt lett og plukke frem en av de mange “mislykkede” samtalene jeg har at oppgjennom. Men problemet er at det er en medsstudent som skal lese og komme med respons tilbake. Dermed orker jeg ikke (tør ikke) ta noe så personlig. Etter å ha lest litt, prøvd og tenke har jeg funnet ut så mye som har gått galt i mine behandlingssamtaler. Det har ikke bare vært min skyld, men begges. Det er ikke alle psykiatere som passer til alle, men det er noen som burde friske opp sin kunnskap om hjelpende kommunikasjon..
Jeg fant tilslutt en situasjon fra jobben. Nå som jeg har startet skrive ser jeg hvor mye bedre jeg kunne taklet denne personen. Og jeg føler skyld i at jeg ikke gjorde en litt bedre jobb. Hadde jeg bare satt meg ned og lyttet, prøvd og forstå hadde jeg kanskje kunnet gjort de siste månedene hans litt bedre.. Men sånn er det nå ikke. Så da får jeg vell bare lære av det nå og etterhvert bli ferdig med den hersens fagteksten.
Ellers går dagene frytelig tungt. Jeg er sikker på at jeg holder på å bli gal. Hodet mitt tar seg en tur på ferie til tider. Konsentrasjonen er null, motivasjonen er på minus siden, kroppen har gitt opp og jeg vandrer rundt som en zompie. Jeg snakker, smiler, kan til og med le og gjør jobben min når jeg er på jobb. Men etterpå aner jeg nesten ikke hva jeg har gjort.
Når det ikke er “plikter” som kaller ligger jeg rett ut og gjør ikke noe. Ønsker meg en god søvn og er like trøtt hele tiden. Ute er det grått og mørkt, inne er det grått.
Jeg prøver etter beste evne finne ut hva jeg føler, men jeg finner ikke ord. Jeg tror jeg har følelser som enda ikke er satt ord på..
Men i går prøvde jeg å komme meg litt ut – tok med kamera og prøvde fange litt høstglede og farger inn i min tilværelse..
Kommunikasjon er veldig viktig. Jeg tror mye psykisk lidelse har sin årsak i dårlig kommunikasjon mellom foreldre og barn. Slike foreldre forsøker å skape om barnet i sitt eget billede,og de blir skuffet og bitre når det ikke lykkes. God kommunikasjon gir gjensidig berikelse. Bare hvis barnet erfarer at det har evne til å berike foreldrene gjennom seg selv som person, kan det bygge opp ekte selvbevissthet og selvtillit.
SvarSlett