Filmen i hodet går rundt og rundt. Aldri fri, aldri hvile. Jeg er redd for å lukke øynen, redd for å slippe guarden ned for da overmanner tankene meg fullstendig. Jeg er redd for å miste kontrollen, for at jeg da faller enda lenger ned i alt det mørke og kommer meg ikke opp igjen. Jeg trør ikke slappe av.
Dagene går med til å prøve distrahere meg selv. Prøver gjøre ting slik at ikke tankene blir så dominerende. Men jeg begynner bli sliten - alt for sliten. Klarer ikke lenger holde minnene på avstand. Det blir vanskleigere å skille minner fra virkeligheten. Det føles så altfor virkelig.
Skade trangen er enorm. Jeg vil bare kutte bort alt det vonde. Se blodet renne, kjenne en annen smerte enn den jeg går og bærer på. Det er det jævlig tøft. Jeg vil bare slippe være så redd hele tiden. Jeg vil slippe å være meg en liten stund. Legge hjernen tilside for noen timer og la kroppen hvile. Kunne lukke øynene uten og se bildene flimre for det indre. Jeg ønsker bare noen timer med ro, trygghet og avslapning. Men det er for mye å forlange. Det får jeg ikke.
Jeg vil stoppe filmen, kunne puste rolig og bare være i nå tid..
Kjenner meg godt igjen i det du skriver...håper det roer seg å at du klarer se frammover.
SvarSletthåper helgen din er fin!!
klem fra meg