En løsning

Det starer som en redning, en distraksjon, en måte og lette alle følelser på. Det starter som en løsning på problemene. Etterhvert blir det ikke bare en løsning, men også en vane. Det blir noe som skjer fordi du er vant med det. Du gjør det flere og flere ganger uten at det hjelper og selv før du gjør det vet du det blir værre etterpå. Etter enda litt tid kommer også det momentet inn at du gjør det bare fordi det er blitt endel av hverdagen. Det blir som hverdagen blir tom uten.

Første gangen jeg skadet meg, første gang jeg kuttet var det en lettelse. Det var utrolig deilig endelig funnet en løsning på alt “kaoset” jeg følte inni meg.  Det lettet. Jeg følte meg bedre, verden var ikke så fryktelig kaotisk lenger. Etterhvert ble det oftere, dypere og flere kutt for å få den befriende følelsen. Det hjalp, men etterpå satt jeg der – alene, blodig, skamfull, ensom. Og kaoset inni meg ble bare enda større og jeg var fanget i en spirrall.

Jeg prøvde flere ganger å bryte ut av sirkelen, men kom meg ingen vei. Jeg vente alltid tilbake til den kjente, “trygge” måten og håndtere følelsene på. 

Nå har jeg ikke kuttet meg på ca et år, og kan snart “feire” 10 måneder siden siste overdose. 
Men jeg har funnet en ny måte og håndtere kaoset på. Jeg spiser for så å spy. Jeg startet med bare å overspise og kaste opp oftere og oftere. Det hjalp. Jeg straffet meg selv, jeg “tok” kontroll igjen. Jeg håndterer følelsene på en måte. Det får tankene bort på noe annet.
Jeg hater og kaste opp. Jeg har aldri (så lenge jeg kan huske) kastet opp uten og fremprovisere det). Nå er det blitt vane. Og den lindrene følelsene etterpå er minimal. Jeg kan ikke lenger føle lettelsen som var der tidligere, men jeg klarer heller ikke gjøre noe med det. Kommer liksom ikke noen vei.

Jeg vet det er følelsene som er i kaos, jeg vet hva jeg ikke burde gjøre, men når det stormer som mest inni meg må jeg bare gjøre noe – og da prøver jeg bare å holde meg i livet.