De var mange, og jeg var bare en.
De omringer meg. Han først. Jeg vil ikke, vil ikke, NEI!
Slår, sparker prøver komme bort. SLUTT!
De er sammen om dette, holder meg. De gjør hva de vil. Jeg er bare en mot dem. Og ingen kan hjelpe meg. Tenker ikke, prøver bare ikke føle. De river i meg, blottlegger meg.
Naken blir jeg tvunget.
Brutalt og voldsomt tar de fra meg kroppen min, selvbildet mitt, jomrudommen min, fremtiden, nattesøvnen, tryggheten, roen.
Det var som kroppen skulle revnes i to. Det eneste jeg ønsket var å dø. Tenkte ikke noe annet. Ville bare vekk. Stenger av alt. Kroppen er ikke lenger noe jeg forholder meg til.
Etterpå lå jeg der. kunne knapt gå. Alene i mørket. Som et tomt skall, ei ødelagt jente. En brukt gjenstand.
"Det var min skyld...!"
Jeg er redd. Nå om nettene er marrerittene blitt så jævlige. Så levende. Jeg våkner badet i svette og vondt i kroppen. Akkuratt som det skjer her og nå. Luktene, smakene, følelsene er så altfor ekte. De kommer i våken tilstand også, men ikke så sterke. Jeg tør ikke sove. Klarer ikke sove. Tør ikke hvile øynene for da er de plutserlig her igjen. Jeg er paranoid, ser han overalt. Føler han. Fortsatt har han makt over meg. Jeg skammer meg for hva han gjorde.
Det gjør vondt. Minnene river meg opp innenifra. Ødelegger meg, fyller meg med redsel,avmakt, desperasjon, fortvilelse, og død. Jeg vil rive meg opp utenfra også, jeg vil ha det ut. Bort. Vekk. Jeg vil ha bort følelsen av alltid være skitten, være øddelagt, brukt, og fylt opp..aldri trygg. Jeg vil flykte. Forsvinne. Jeg vil ha tilbake meg selv.
Sterkt beskrevet! Jeg skulle virkelig ønske du var for uten denne hendelsen som har satt så dype og vonde minner, huff.. jeg sender deg i alle fall en god, varm og TRYGG klem <3
SvarSlettHuffameg...
SvarSlettKjenner meg igjen. Etter at skolen begynte er det så mye å forholde seg til, så det er som om jeg kobler ut for å få en pause fra alt stresset - men ender opp meg noen hull som fylles av all dritten isteden. Får i hvert fall ikke pause da.
Jeg drakk også en flaske vin i går... og skal straks til psykologen + at jeg har drasset meg på skolen. Det er et slit. Men det skal gå. Til tross for dager, kanskje uker som dette. DE første ukene på skolen var kjempebra, så det er ikke noe i veien for at det skal kunne gå bedre etter hvert nå.
Fortalte du om det som hadde skjedd etterpå? Altså, gikk du med det alene lenge? Ikke at det nødvendigvis har noen betyning. Det er like jævlig uansett!
Prøv å ta vare på deg selv. Snakk med psykiateren så du i hvert fall ikke er alene med alt.
Du skal klare det. Har faen meg klart det fram til nå - begge to faktisk.
Hold ut!
legger igjen masse klemmer med masse gode tanker i <3
SvarSlettDet er så forferdeleg jævlig at du opplevde det der... Håpar dei som gjorde det mot deg får lide for det på eit eller anna vis.
SvarSlett... men eg trur likevel at du kan få deg sjølv tilbake!
Anonym: Da er vi to som hadde en ganske lik tirsdag =)
SvarSlettJeg fortalte en venn av meg hva som hadde skjedd etter en tid. Da han merket noe var galt. Det var vell et halvt år før jeg ble innlagt, men nektet snakke om det. Så de rundt meg viste i at det hadde skjedd, men ikke noe mer. Det var for vondt. Ja, det er jævlig. Et skritt av gangen er viktig, selv om det tar lang tid går det fremover.. :)