Snakke i hjel

Noen ganger hjelper det. Av og til letter det på tankekjøret i hodet. En gang i blant er det godt og snakke åpent, rett ut og bare kunne si nesten akkrat hva du tenker på uten og være så veldig redd for hvordan den andre personen kommer til og reagere. Noen ganger er det så befriende og kunne, sammen med den andre, kunne løse opp litt i kaoset av følelser, tanker og handlingsmønstre. Å bare få delt med en annen at du er sliten, at alt ikke går på skinner. Klare dele det som er vanskelig. En som kan bryte inn i min boble av ensomhet - og hjelpe meg og se håp

Har vært hos psykiateren min i dag. Før timen var jeg så sliten. Lå som en slaktet hvalross på sofaen og orket ikke tanken på å måtte bevege den minste musklet. Hodet var tungt, musklene verket og jeg var trøtt!
De siste dagene har vært preget av suicudaletanker, lite søvn, selvskadingstrang og sulting,trening,overspising/oppkast. Jeg var lei. Klar for å gi slipp på alt og bare flyte av sted ut i ingenting.
Men jeg dro, for jeg drar alltid til avtalene.

Jeg grudde meg, med tanke på forrige samtale vi hadde som jeg nesten ikke husker noen ting fra (grunnet litt alkhol for å takle selvskadingstrangen). Uansett så sank jeg ned i stolen, fokuserte på å puste og startet snakke. Det gikk så lett. Det var så befriende. Noen omveier gikk jeg (ellers hadde det ikke være meg), og noe kunne jeg ikke si, men følte hodet falt så mye mer på plass. Fikk bekreftet vanskelige følelser, avkreftet noen av mine vannvittige teorier og skjønte et og annet om meg selv.
Jeg gikk derfra med et hodet som føltes lettere. (kanskje tankene veier mer når de er i kaos enn når de er mer fattbare) Det er sant at tunge tanker tynger ..

Det er godt med slike timer. Det er godt å vite at man ikke er alene. Og det er godt å få en slags bekreftelse på at det faktisk har noe for seg. Ja det tar tid, men jeg har tid ( væffal i dag).
Så gjenstår det bare å se. Jeg vet bare at om den lille oppturen jeg har nå er over i morgen er det godt nå. Og det trengte jeg!