Selvskading

Jeg angrer. Jeg angrer skikkelig. Første gangen jeg fikk den lysende ideen om at det var smart og ta en kniv og dra over huden min. Hvor jeg fikk ideen fra vet jeg ikke. Det er jo ikke akkuratt noe man går rundt og tenker på (viss man er nogelunde normal). Men jeg gjorde nå dette smarte påfunnet laget et fint kutt i underarmen min. Det blødde og jeg følte alt som presset på inni meg bare forsvant. Det var en lettelse. En fantastisk følelse. Men jeg skammet meg. Skammet meg mye over arrene som etterhvert preget armene mine. Det var ikke normalt, det var ikke slik det skulle være. Jeg laget unskyldninger, gjemte armene så godt det lot seg gjøre.

Etterhvert som det ble flere, dypere og styggere arr skammet jeg meg enda mer. Jeg hatet hva jeg gjorde med meg selv. Jeg ville ikke ha arrene der. Men jeg klarte ikke la vær å kutte. Det var den eneste måten jeg kunne takle livet på. Det funket jo..

Selvskadingen for meg hadde mest den hensikt og få en pause. Slippe tenke, "lette på trykket". Men også mange ganger var det sinne. Jeg var sint på meg selv (eller andre) og måtte skade meg selv som en straff. Jeg liker ikke den følelsen vi kaller sint!

Reaksjonene rundt meg var at dette var noe vi ikke snakker om. Arrene, sårene skal ikke vises (det var når mennesker rundt meg ble oppmerksomme på dette). Skammen ble enda større. Jeg var et monster. Og jeg var inne i en dårlig sirkel. Jeg skadet meg, og skammet meg for det, dermed skadet jeg meg igjen fordi jeg skammet meg og var sint på meg selv fordi jeg skadet meg, og alle andre fordi ingen skjønte. Og slik gikk det rundt og rundt.. Jeg klarte ikke stoppe. Og lindringen var så altfor kortvarig i forhold til skammen som overmannet meg etterpå.

Men så møtte jeg ei fantastisk jente. Hun hadde også arr. Hun hadde også sår. Men hun ga blanke faen i hva alle andre mente om hennes armer. Hun lærte meg at det er greit om andre stirrer, hvisker og peker - for de vet ikke. de vet ikke den kampen du har vært i (er i) for å faktisk kunne være i livet. De er redde, skremte av noe de ikke skjønner. Men hadde de vist, hadde de skjønt. Og selv om jeg så langt det lar seg gjøre velger og gå med langarmet genser, og får litt angst om jeg må ha kortarmet er jeg på vei til og akseptere det.

Fortsatt liker jeg ikke armene mine. Jeg skulle ønske jeg hadde glatte armer uten humpete arr. Men det er ikke slik. Og jeg prøver å akseptere det, noe jeg har kommet en vei med. Fortsatt når alt føles helt håpløst ønsker jeg å kutte bort smerten inni meg. Men jeg kjemper, for nå nærmer jeg meg et år uten kutt og jeg vil ikke starte på den karrusellen igjen.