Sakte men sikkert går tiden

5 dager av uken er ferdig. Fem dager har jeg isolert meg selv inne på rommet mitt. Beveget meg mellom sofaen og sengen. Det har vært dager virkelig innestengt, men mest av alt har jeg vært innestengt i mitt eget hode. Jeg har ikke orket noe. (kan godt si at det er litt pga forkjølelse med feber, men det er ikke hele grunnen). Jeg har ikke orket møte mennesker. Jeg har spist, spydd, tatt massevis med piller for bare å få ut alt som er inni meg. Jeg liker følelsen av letthet når ingen mat tynger meg. Så jeg har ligget utslitt etter flere runder med overspising, oppkast, tett i hode og ønsker bare det skal åpne seg et hull i baken og svelge hele meg.

Merker det er nok nå. Det holder. Skammen vokser seg stor. Fyller hele rommet jeg sitter i. Følger meg hvor enn jeg går. Det går ikke å løpe fra. Tankene som surrer i hodet mitt nå skremmer meg. Jeg kjemper hver dag for ikke skade meg alvorlig. Prøver alt jeg kan og komme meg gjennom dagen. De siste fem dagene har jeg glodd på tv. Ikke klarer jeg følge med, men jeg må bare ha noe å gjøre. Jeg orker ikke tenke. Jeg blir gal viss jeg ikke kommer på andre tanker snart. Jeg vet ikke hvor sterk jeg er- hvor mye mer jeg klarer i kampen mot meg selv.

Skulle ønske jeg viste hva jeg ville. At jeg turde gjøre det jeg ønsker. Eller at jeg hadde klart og spørre,og ikke minst, ta i mot hjelp.. Det er noe av det vanskeligste.

Det å faktisk spørre om hjelp, mene det. Ikke nødvendigvis legge hele livet mitt i hendene på noen andre, men å være åpen, ærlig og ikke livredd for å hele tiden gjøre en feil. Det å kunne stole på et menneske nok til at jeg tør vise følelsene mine - de virkelige. Jeg må tørre og faktisk stole på noen, men jeg må også klare slippe kontrollen - tro at et annet menneske kan klare bære noe av det jeg bærer på uten og bøye under. Jeg må tro at noen kan klare være sterke, slik at jeg kan slippe litt opp og slappe av.

Det gjenstår bare for meg å kunne klare dette. Det er bare så vanskelig - jeg må jo alltid være den sterke...