Mandag

Lørdag våknet jeg opp av vekkeklokken som bråket fordi jeg sku på jobb. Hodet hamrett litt, nesen begynte og antyde av den ikke ville være helt sammarbeidsvillig og kroppen sa litt forsiktig ifra at noe var i gjerde. Menn jeg har det ikke med å lytte til kroppen, så jeg kom meg til jobb.
Utover dag bestemte hodet seg for å være enda mer kranglevoren og tettet seg mer og mer. Jeg kom meg hjem og krøp opp i sofaen mens jeg prøvde ikke kjenne etter at kroppen startet ruste seg til krig mot hva det nå enn for noen basiller som har tatt ferie hos meg.
Helte på med diverse teer, C-vitaminer i lassevis og nok vann til for en hel uke. La meg og ba en liten bønn (selv om jeg ikke tror på det) om at jeg skulle våkne til en ny dag.

Overraskende nok var jeg rellativ bra søndag. Og godt var det siden jeg skulle jobbe da også. Desverre ble det ikke bedre utover dag. Nesen rant og rant (og jeg kunne rett og slett være med i reklame for kleenex).
Siden jeg ikke er kjent for å lytte til kroppen så gadd jeg ikke kjenne så godt etter, men fant fort sofaen da jeg kom hjem, og ble liggende der hele kvelden. Bortsett fra en liten tur ut og spise sushi (kanskje noe greit med litt energi for å slå basillene). Krabbet opp i sengen og håpet nok en gang at jeg skulle være frisk neste dag.

Akk ja. Nå er nesen potte tett. Hodet dundrer, feberen er ikke langt unna og jeg forbanner den svake kroppen.. Så da får jeg bli i sofaen i dag, hive i meg te og vitaminer. Jeg har jo ikke tid til og drive være syk!! Så enkelt er det. En dag hvor jeg kan synes synd i meg selv er greit.

Meg i morges, med ene øye hovent og det andre bra renner. Hater å være syk rett og slett. Hvem liker vell det?!