Jeg valgte alkoholen fremfor barberbladene og pillene. Jeg vet ikke hva som er best enda. Jeg vet ikke om det jeg valgte i natt er det beste, Det gir ingen arr, det blir ingen overnatting på sykehus. Jeg valgte det mest vanlige, drikke bort smerten, drikke bort kaoset inni deg. Det er det man gjør. Bak, langt bak i hjernebarken et sted svever en tanke om at det ikke er lurt og bruke alkohol heller, men jeg har liksom prøvd alt anna, og prøver nå og slutte med det. Så for denne gang får alkohol holde. Jeg kan drikke meg i søvn nå,, også får vi se hvor masse jeg angrer i morgen... ;)
Jeg kan jo også si, (mens jeg er dritings). at jeg vil dø. Faktisk. Jeg har ikke noe ønske om og leve. Jeg har ikke noe stor plan for fremtiden. Jeg drømmer ikke om mann, barn, volvo og hund. Det eneste jeg ønsker meg er noen som kan ta vare på meg. Støtte meg i alt det vanskelige. Helst ville jeg hatt en jeg kunne lene meg til i forhold til å slutte alt. Men det er greit, kan ikke forlange for masse.,
By the way - I'm drunk........
'
For en uke siden hadde min gruppe første dag på praktiske ferdigheter posten. Alle i sykepleieruniform. Jeg grudde meg skikkelig. Holdt på ikke møte opp. Men stilte opp i kortarmet sykepleierskjorte. Jeg fikk blikk. Men ingen nevnte noe, ingen spurte. Ingen konfronterte meg. Jeg vet de i klassen min har sett det. Og med tid og stunder kommer kanskje noen til og spørre og noen kommer jeg til og fortelle litt til. Men alt i alt hånderte alle det som "profesjonelle". Så får de bare gjette så masse de vill - svaret får de ikke før de spør meg.
jeg startet kutte meg fordi jeg hadde så masse trykk inni meg. Jeg måtte få ut litt. Samtidig ville jeg få ut alt av min egen kropp. Jeg ville bare ha det vondt så jeg kunne konsentrere om det.
Etterhvert bøe det en ventil. Jeg var sint- jeg kuttet meg selv, og alt var bra etterpå. Da kjente jeg ofte ingenting fysisk smerte, men jeg viste den var det.
Jeg syns det alltid har vært lettere og forholde seg til fysiske ting. Men noen ganger må man bare innse at det er psykisk. Jeg skulle virkelig ønske jeg aldri hadde tatt kniven og kuttet meg selv første gang. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen og snkke med. Noen som skjønte meg. men det hadde jeg ikke på den tiden,.
Jeg husker jeg tok kjøkken kniven første gang og dro over huden. Etter hvert ble jeg flinkere. Viste hvor dypt, hvor mye, hvor lenge. Underarmene mine vet jeg alt om, men så er de nesten bare dekket av arr også... Jeg sitter nå i kveld og prøver alt hva jeg kan og ungå og kutte meg selv. Akkuratt nå er jeg redd at jeg fort kan kutte eller skade meg selv alvorilig. Men jeg prøver og holde ut. Jeg vil så gjerne være over/ferdig med å kutte meg selv.- Men jeg vet ikke. Akkuratt nå teller jeg på fingrene.En flaske vin til, eller...
- Forresten - jeg beklager viss det er masse feil. Jeg ser nemlig ikke klart :D
Desutten skal jeg snart til min psykiater, det kan jo bli spennende. Nå ,skal jeg prøve og sove to timer før jeg skal opp... Jaja, sove er overvurdert :P
*klem*
SvarSlett