Tankene kverner i hodet mitt. Følelsene bygger seg opp. Alt inni meg er i vill kamp med hverandre. Jeg blir ikke enig med meg selv. Alt er feil, ingenting er rett.
Forvirret!
Setter musikk i ørene, snører på meg joggeskoene og starter løpe. Løpe fra alt kaoset. Løper som om jeg løper fra noe, men egentlig prøver jeg bare å flykte fra meg selv.
Jeg løper for å forbrenne, for å få fred for å utmatte meg selv slik at jeg ikke orker og tenke. Jeg løper slik at jeg ikke tyr til andre negative mestringsmåter. Jeg løper for å få ut alt som koker inni meg.
Det hjelper.
Hodet letner, jeg kan la tankene flyte. Jeg klarer nyte naturen, skogen, solens skinn gjennom trærne. (jeg redder en frosk eller to) og skulle ønske jeg bare kunne fly bort.
Men uansett hvor fort jeg løper, hvor langt jeg løper klarer jeg ikke flykte. Det er umulig og løpe fra seg selv. Det går ikke. Så fort jeg stopper tar alle tankene meg igjen. De henger på, jeg klarer ikke miste dem.
Nå er jeg sliten. Men jeg reddet en frosk da (selv om det ikke var en prins :) )
ja,hadde det bare vært så greit...da skulle je ha løpt langt og lengre enn langt...
SvarSlettkanskje den neste frosken er drømmeprinsen? men for at det skal bli en prins må man kysse den ;)
*klem*
HEhe, jeg kysser alltid frosker jeg krysser min vei, desverre har enda ikke min prins kommet :)
SvarSlettKlemmer
Det med frosken og prinsen er egentlig et fint bilde på menneskers indre liv. En tror en er en frosk,men hvis en kysser den dvs.innser at det en er i seg selv er det fellesmenneskelige,det vakreste i oss,så blir en i stand til å leve i fredelig sameksistens med seg selv.Det er min erfaring.
SvarSlett