psykoterapi

Å gå i behandling. Å snakke med et annet menneske, et menneske som har mange år med utdanning, og mange år med erfaring på akkuratt dette - å snakke. Man skal åpne seg, snakke om det som er vanskelig, med en som skal tåle det. Det skal hjelpe, det skal lette alt det håpløse. Men hvordan?

Jeg sitter i en stor stol. Rundt meg er det masse bøker. Det er et koselig rom. Et behagelig rom å være i, igrunn. Nesten midt i mot meg sitter en annen person. Vi snakker. Han spør, jeg svarer så godt jeg kan. Prøver svare riktig (men hva er riktig og hva er galt når spørmålene går på hva jeg føler og hva jeg tenker?). Jeg kan se ut av vinduet og se mennesker som haster av sted, men her inne er det rolig. Det er nesten som tiden står stille. Her er alt fokus på meg, eller på oss. På samtalen vi fører.
Jeg kan bestemme hva jeg vil snakke om, men blir presset litt noen ganger. Ofte ønsker jeg at jeg kunne være mer åpen, men klarer ikke.

Det er ofte slitsomt med disse samtalene, det er tøft og tenke, bli utfordret til og tenke på en annen måte, eller bli utfordret til og forklare hvorfor jeg tenker slik.
Det er lettere og bare la alt gå sin vandte gang, men slik er ikke målet med disse samtalen. Han jeg snakker med er faktisk interessert i hvordan jeg har det. Hvordan jeg virkelig har det. Det er godt. Det er fint og møte en person som jeg føler tåler nesten alt. Jeg må ikke gjemme meg, trenger ikke pynte på sannheten. Og jeg trenger ikke alltid fortelle alt for at han skal kunne skjønne hva som egentlig foregår.

Men etterhvert går tiden, timen er ferdig. Neste person venter på å få komme inn. Jeg tusler ut. Og tanken går utover at jeg er en jobb. Noen har som jobb, får betalt, å snakke med meg. Spørre meg spørsmål og grave i hjernen min. Jeg er et nr. i en rekke med mennesker han skal snakke med denne dagen. Det er ikke et likeverdig møte- Jeg er bare en av mange. (egoistisk)

Det er et langsomt arbeid. Jeg skal snakke "problemene" ihjel. Det føler som jeg ikke kommer noen vei. Det er bare når jeg ser tilbake, for fire år siden, at jeg kan se en forandring. Ikke i nødvendigvis noe andre kan se utenifra, men hvordan jeg på en bedre måte kan sette ord på følelser. Mer kunnskap om hvorfor jeg gjør som jeg gjør (selv om jeg enda ikke helt klarer gjøre noe med det).
Dette er ting jeg stadig må minne meg selv på. For å fortsette i behandling - dette fryktelig langsomme arbeide.
Det er fristende og slutte. For hva er vitsen. Gjøre det mer godt enn vondt? For jeg klarer meg jo på egenhånd alle de timene som er imellom de 45 min med samtale. En del av meg vil avslutte all behandling, slikat ingen kan stoppe meg. Men den  foruftige delen av meg skjønner at, selv om jeg kanskje ikke får noe ut av disse evinelige samtalene nå, kan det være lurt at noen er der, for plutserlig kan jeg miste fotfeste.. For selv om jeg er oppreist ballanserer jeg heletiden på en tynn line..