Juli

I starten av denne måneden klippet jeg meg. Jeg tok bilde, men var så langt nede i min egen mørke verden at jeg ikke orket å ha noe kontakt med noen. Jeg hadde ikke ord. Tankene mine satt fast i et evigvarende destruktivt mønster uten at jeg har klart formulere noe.

Jeg har brukt all ledig tid med å gjøre en god jobb for å tømme butikkene her i nærhten for så og tilbringe en god del tid på do. Det har vært jævlig. jeg har følt mer og mer for å grave meg ned langt under dynna. Orker ikke se mennesker i øynene. Nervene ligger lag utenfor huden. Jeg går på nåler. En negativ kommentar og jeg er nede for telling. Jeg tåler ingenting.

Jeg ser på fremtiden. Redselen tar tak i meg. Lammer meg. Jeg er livredd for hva som skal skje. Hva jeg skal gjøre. Hva jeg har i vente. Jeg liker ikke forandring. Jeg sliter meg ut på å grue meg til det.

Jeg prøver ikke tenke på det, ta en dag av gangen. Ikke la alt overvelde meg. Viss det omslutter meg totalt vet jeg ikke hva som skjer. Forløpig takler jeg det på vante måter. Spise. kaste opp, sulte, trene, selvskade. Endel av meg vil ikke at jeg skal ty til de negative vante mekanismene, men jeg vet ikke hva anna jeg skal gjøre. Jeg vet at det gjør alt mye værre, men for noen små øyeblikk bli det bedre og dermed er den onde sirkelen igang. Om jeg noengang var inne på "den rette vei" er jeg langt tilbake før start.

  Det som irriterrer meg mest er at jeg vet alt jeg skal/burde gjøre. Men hva hjelper det vell med teoretisk kunnskap når jeg enda ikke klarer gjøre det om til at det virker i praksis. Jeg vil, men jeg vil ikke. Dem O hærlige ambivalensen..