Første skoledag

Da jeg la meg mandag kveld fikk jeg ikke sove. Jeg trodde ikke jeg var så nervøs, men tydligvis følte kroppen noe annet enn jeg tillot hjernen og tenke på. Så jeg vrei og vendte meg i sengen time etter time. Før jeg enderlig kunne stå opp. Fikk så klart litt dårlig tid, men kom meg tilslutt ut døra.

Syklet avgårde mot skolen og merket pulsen steg. Gjennom sykehusområdet jeg har vært noen ganger, forbi avdelingen jeg har vært innlagt etter diverse overdoser, og rett ved siden av akuttpsykiatrisk avdeling lå byggningen jeg skulle til.

Jeg stilte meg opp i kø. Merket nervøsiteten begynte og ligne mer på et anfall av panikk (Jeg-vil-løpe-så-for-og-lang-jeg-kan-vekk-fra-dette-stede-følese) Men holdt beina i sjakk, tankene nogelunde rolige og satte beina innenfor skolen. Masse taler, velkommmen ord, informasjon i øst og vest. Jeg prøver og følge med, men hodet er ikke helt sammarbeidsvillig. Jeg titter rundt i rommet vi sitter i. Ser plakater fra fjordårets tredjeklassinger. De hadde prosjekt i psykiatri. På plakatene står det "Hva kan sykepleiere gjøre i møte med anorktiske pasienter", "Hvordan forstå selvskading", "Depresjon, hva kan vi gjøre", "Kutt ut, selvskading i posten" osv.
Det var litt vanskelig og lese alt dette. Jeg følte umidelbart en redsel for å bli avslørt. At alle mine medstudenter skulle se at jeg ikke var som dem - jeg bare later som. Prøver å dekke over alle mine "feil".

Alle tankene i hodet var forvirrend. Jeg motstod impulsene på å flykte fra alt sammen. Ble igjen hele dagen, og fortsatte og slite meg gjennom første dag av "fadderuken". (en uke med bare fest,alkohol og "moro"). Etter 5 timer med sosialisering rundt alkohol og festligheter takket jeg for meg selv og kom meg hjem.
Da orket jeg ikke mer. Hodet var helt ferdig, kroppen var utslitt. Angsten tok overhånd og tårene bare randt.
Følelser av at dette ikke går, jeg makter ikke, eksamensredsel allerede, og at jeg har tatt meg vann langt over hode.
Men jeg må prøve, det var første skole dag, alt var nytt. Ting som er nytt er jeg ikke flink til. Orker jeg ikke alt det sosiale får jeg trekke meg litt tilbake. Men er litt redd for å bli litt utenfor. Jeg prøver, er med på litt. Skal bare komme meg gjennom denne uken. Så kan det kanskje gå litt bedre.
Prøver ikke krisemaksimere alt, men tenke litt rolig, ta en dag av gangen. Det bli helt sikkert bedre enn jeg frykter..

Det må bli bra. Bare tre dager igjen! Jeg puster, jeg fokuserer på å puste!