Bursdag

Torsdag 12. august var jeg enda et år eldre. Det var da 22 år siden jeg ble født. En lys formiddag 12. august 1988 kom jeg til verden på Tønsberg sykehus. Åjada. Det var tiden det.

Søt, uskyldig, uvitende om hva de neste 22 årene ville innbringe.

Da jeg var 17 var jeg overbevist om at jeg ikke kom til og bli eldre enn 18, men jeg holder ut. Dag etter dag, år etter år. Det er tøft, det er slitsomt - med oppturer og nedturer. Om jeg har det bedre nå enn for 4 år siden er vanskelig å si. Jeg tar små skritt fremmover, men også flere bakover igjen..

Uansett siden min siste dag på kontoret på jobben var fredag bestemte jeg meg for at jeg ville lage litt kaker til de andre på jobbe. Både som en feiring av min brusdag, men også en avskjed (for selv om de går meg på nervene kommer jeg til og savne dem). Så jeg bakte hele onsdagen. To ostekaker og en gulrotkake.

Her er da ostekaken. Ferdig pyntet på morgenen. Det var meget populært, og det var ingen kaker igjen :) Så det var bra. Jeg fant også igjen min glede ved å lage mat. Det har ikke vært mye matlagning de siste årene, mest hurtigmat for å spise og kaste oppigjen... Uansett var det moro! Jeg liker ikke bursdagen min, det er litt flaut å være så i sentrum, men det gikk greit. Dagen gikk fort, og selv om jeg fikk mange gratulasjoner varmet de alle sammen. Jeg gikk rundt nesten hele dagen og smilte. Det var min dag. Det ble en dag nesten uten bekymringer. (og bare en overspingsepisode)

Fredag 13 ankom min familie. Vi flyttet inn for min lille bror og hadde en liten feiring av meg. Jeg hadde laget enda en ostekake (siden min bror ønsket dette).

Så da fikk jeg bursdagssang også. Så skaålte vi champanje for meg og for leiligheten vi nå eier.

Jeg fikk også mine to sykepleieunifromer:

Så da har jeg fått ordnet alt som skal være ordnet til studiestart. Politiatest, unniformer og gjort unna bursdagen min. Det har vært slitsomt. Midt i all flytting, jobbing, har familien flydd ned dørene. Jeg gruer meg max til skolestart, har slitt hele sommeren med flachbacks og marreritt. Lite søvn hver natt, og fullstendig utladet hver helg. Overspisng og kaste opp hver dag. Men det har gått bra. Et håp er at det skal bli bedre. Jeg håper på en ny start, prøve litt til.
Snart kan jeg vie all min oppmersomhet på studie og hjelpe mennesker. Flott! Da slipper jeg forholde meg til meg selv. Det er det letteste.