Bitene faller på plass

-Væffal på skoleplassen.

Det begynner å bli litt lettere. Jeg starter "kjenne" menneskene jeg skal tilbringe 3 år med. Jeg føler meg ikke fullstendig lost i alt det ukjente. Fadderuken nærmer seg slutten og jeg grugleder meg til helgen jeg skal jobbe.

Riktignok ønsker jeg å krype langt under dyna, gjemme meg bort, slappe av, lukke øynene og bare la verden gå forbi uten meg, men jeg kan ikke. Jeg skal prøve studere. Ha et (utifra samfunnets normer) normalt liv. Prøve gjøre litt av det jeg liker, ikke la spiseforstyrrelsen øddelegge alt sammen. Eller la depresjoen ta så overhånd at jeg havner på akutten igjen (hvor jeg kan risikere og måte noen av mine faddere.

Selv om jeg vet at det kommer til å bli tøft, kan jeg ikke tenke at det er tre år. For så fort jeg tenker det blir alt overveldende. Jeg vet at det bare er å ta en dag av gangen, en uke av gangen, og før jeg vet ordet av det er jeg ferdig med første året. Jeg er positiv, men bak i hodet murrer en bekymring om at det ikke kansje komme til å bli bare rosenrødt.
Forløpig går det opp og ned med maten (eller ned og opp om du vil). Det er nesten ingen mat jeg makter og spise uten at det ender med overspising og oppkast. Det er litt som å drive med to motstridende prosjekter. Et prosjekt mot et bedre liv, og et prosjekt som mer eller mindre bare fører meg lenger ned i mørket.

Det som trolig irriterer meg mest er at jeg vet alt jeg burde gjøre Jeg vet hva som er best for meg, men klarer ikke/vil ikke gjøre det. Det er fortsatt en så stor del av meg som ønsker noe helt anna.
Forløig har jeg ikke kuttet meg på snart et år, og ingen overdoser siden nyttår. Det er fristende og ty til det flere ganger, men jeg kjemper i mot. Jeg prøver motstå impulsene som strømmer på.