sykepleier

Når kalenderen viser 17 august tropper jeg igjen opp på skolebenken. Jeg har søkt til lovisenberg høyskole for å bli sykepleier. Hvor smart det var finner jeg tidsnok ut. Jeg gruer meg. Jeg vet at jeg må starte nå, for å komme i gang med en utdannelse, men jeg er redd for å mislykkes. Jeg er redd for alle de nye studentene jeg skal møte, bli kjent med og kanskje bli venner med. Jeg gruer meg til eksamen allerede før jeg har startet. Jeg er redd.

I tillegg kommer jeg til og bytte rommie. De to årene jeg nå har bodd i Oslo har jeg bod med ei fantastisk venninne. Jeg tror virkelig ikke jeg kunne hatt en bedre person og dele leilighet med en henne. Hun har taklet alt som har skjedd angående meg på en så rolig og grei måte. Jeg har kunnet snakke med henne, eller bare kunnet være stille og ha noen å være sammen med. Men nå flytter hun.

Mine foreldre kjøper leiligheten jeg bor i nå, og om en uke flytter min lille bror inn. Jeg er glad jeg slipper og flytte, og at husleien dermed blir rellativ lav. Men å bo i en leilighet eiet av mine foreldre med min bror som nærmeste nabo kan være tøft.

Noe jeg ikke tenke på før jeg sa ja. Med mine foreldre jeg helst vill ha så lite kontakt med som mulig. I tillegg er mine mat vaner langt fra normale. Noe mine kjære ikke har så stor peiling på. Jeg prøver å ikke tenke dommedags tanker nå. Det er bare ikke så lett.

For tiden går det meste i ensome tanker. Begraver meg i min egen ensomhet, samtidig som jeg prøver alt jeg kan å skru av hjernen. En av knapp hadde vært flott. Viss noen finner opp en, vær venlig siifra. Jeg trenger det!