I morgen kommer aldri...

.... for når den skal til og starte er det i dag =)
Jeg føler meg ganske filosofisk noen ganger, og tenker på veldig masse rart.
Da jeg var ung, leste jeg en bok som het "i dag var i går i morgen". Jeg husker det tok flere dager før jeg skjønte det skikkelig. Men det er ganske finurlig. Alt som har med tid og gjøre. Vi tenker mye på fremtiden, vi planlegger hva fremtiden skal inneholde. Samtidig tenker vi veldig mye på fortiden. Minner, følelser og alt som har skjedd bærer vi alle med oss inn i fremtiden. Men hva med nå tiden. Hva med i dag?!
Hvorfor skal jeg bruke all tiden jeg har nå, i dette minuttet på å planlegge hva jeg skal gjøre i morgen, istede for å bare nyte den tiden jeg er i nå?
Eller bruke timer på å fordype seg i fortiden og glemme alt som skjer nå.. Det hjelper ikke leve hverken i fremtid eller fortid for da klarer du ikke nye livet her og nå.

Vanskleigere er det ikke. Men det er liksom ikke så lett i virkeligheten.

I min hverdag må jeg ha planlagt alt. Vite alt hva jeg skal gjøre, og helst vil jeg gjøre det samme som jeg alltid gjør. Jeg får daglig flashbacks fra fortiden. Vonde minner jeg ikke vil tenke på men som trenger seg på uten at jeg kan stoppe det. Jeg skulle gjerne kunne klart og bare nyte dagen jeg er i. Nå ja, det kommer vell..

Den siste måneden har vært litt turbilent. Det har vært lange dager, enda lengere netter og fryktelig mange timer tilbrakt i krampeaktig fosterstilling. Jeg har ikke villet tenke, jeg har ikke villet føle jeg har bare fokusert på å puste, holde liv i kroppen selv om sjelen føles som jeg er langt på vei inn i det fryktelig stille ensomme mørket.

Det har vært lyspunkt, men aldri ensidige positive opplevelser. Alt er dobbelt. Og det O store ambivalenten har inntatt meg med alt den har. Jeg vet ikke opp eller ned. Alt er kaos, ingenting er enkelt. Det er ingen rette svar, alt er feil. Uansett hva jeg velger er det feil.