Litt a kvart

Det regner. Det øse pøser ned med vann fra himmelen. Vinden hyler rundt husene og jeg står midt i gata og smiler. Jeg ler mot naturkreftene. Kjenner regndråpene treffer ansiktet, merker vinden prøver rive meg overende. Og jeg føler meg levende. Mer levende enn på lenge. Barbent, med joggebuske og en genser hopper jeg lett bortover gaten. Jeg føler ingen bekymringer, ingen tanker. Jeg bare er. Det er fantatsisk.

(helt til jeg er gjennomvåt og kald så jeg  hakker tenner.. Da går jeg inn igjen)

Jeg har alltid elsket regnet. Og jeg har aldri sett poenget med regntøy (om sommeren vell og merke). Det er bare befriende og kunne vandre ut i regnet og bli gjennomvåt. Hærlig!

Jeg har hatt noen jævlig uker nå. Det har vært tøffe netter og dager jeg har tilbrakt i sengen i ren utmattelse. Jeg har vært så psykisk utslitt at kroppen ikke har orket noe heller. Hjernen min har jobbet på høygir, jeg har tenkt og tenkt. Kjent på masse følelser jeg ikke har villet kjenne på, eller vedkjenne meg. Jeg har hatt kamper med meg selv, stått på kanten av stupet, men snudd meg og startet på nytt.

Tankene går på livet mitt. Fra det første jeg husker til dags dato. Alt som har skjed, alt jeg kan huske. Gode minner, vonde minner, minner jeg ikke viste jeg hadde og minner jeg ønsker jeg aldri minnes.

Jeg har hatt en god oppvekst, stabilt miljø, god familie, venner, ble ikke mobbet, ble ikke holdt utenfor, var aktiv på fritiden (så mye jeg kunne), elsket å være sosial.

Hvorfor sitter jeg her nå. (snart) 22 år, alene hver kveld. Eneste gangene jeg er ute er for å gå på jobb. Jeg orker ikke være med venner, takler ikke familien, aktiviteter er utelukket, har nesten sosial angst, hater meg selv, skader meg selv, og er bitter på alt og alle.

Hva skjedde?

Jeg tror det er så mye. Men jeg tror også at viss jeg skal få det bedre med meg selv så må jeg få sortert det, funnet ut av alt sammen, og satt det i sammenheng. Kansje min mors komentar om at jeg "må trene for å fortsatt være slank" hørtes litt andreledes ut i mitt hode enn da hun sa det da jeg var 12?

Kanksje venninnes kommentar om at jeg snakket så mye og tok så stor plass ikke var ment så alvorlig?

 (- Men det førte til at jeg ble stille(innesluttet) og ønsket samtidig ta mindre plass.. )

Kanskje var jeg først bare deprimert, men alt ble håndtert feil og ekskalerte? Kanskje var det bare en fase jeg var inni, men da jeg ble voldtatt fortsatte jeg det som en måte og takle alt det vonde på?

Kanksje har spiseforstyrrelsen en rot i det at jeg ville ut av idretten, at jeg ikke taklet prestasjonspresset. (det er lettere å takle nederlag når alle vet at det er fordi du ikke spiser).

Kanksje sluttet jeg å spise for å få mine foreldre til å se meg? Eller fordi jeg rett og slett ikke var så sulten?

Det værste er at det ikke er noe lett svar. Det er nesten så jeg skulle ønske jeg bare kunne si at jeg var overvektig, startet en slankekur som gikk litt over stokk og stein. Men ingenting anna..

Nå sier ikke jeg at de som har opplevd det ikke har et problem, og at det er minst like vanskelig for dem. jeg skulle bare ønske at jeg hadde en konkret ting og sette fingeren på, noe fast og holde tak i. Istede for så masse meningsløse følelser som bare er skapt i mit eget hode. Jeg vil ha en rask fiks, og siden det ikke finnes er det mye lettere å bare late som det ikke finnes noe problem. Ignorere det, fortrenge det. Det funket tålelig greit før alle psykiaterene skulle rote i hjernen min for å fikse meg. Nå er jo alt bare masse værre. Hmm.. Jeg som trodde leger skulle lege?!