Frisk!

Jeg er irritert. Meget frustrert. Fordi jeg har levd i et helvete nå i 3 måneders tid. Jeg har vært bumimisk. Jeg har spist, spist og spist. Hivd i meg uhordelig mye mat forså å la det komme i retur igjen i o-kjære toalett. Før jeg ramler utmattet ned på sofaen. Vekten har skytti i været. 10 kg opp og jeg får kommentarer om at nå går det bedre, nå er jeg frisk..
Men jeg har det jævlig. Jeg hater meg selv, deprimert, selvmordstanker.

det som frustrer meg er hvordan verden reagerer. Jeg skjønner ikke at så lenge ting ikke er medisinsk farlig er alt bra. Da er det ingen fare for noen ting. Da er man "frisk".
Hadde jeg vært psykiater (noe jeg er helt sikker på at jeg kunne klart bedre enn mange av de jeg har tuffet) hadde jeg faktisk brydd meg om hva som forgikk i hodet på de menneskene jeg snakket med, ikke bare sett på vekten, BMI'en og sett det jeg ville sett.

Helsike system. Det er så jævlig vanskelig å få noe form for hjelp så lenge du ikke er døden nær. Hva er greia med det? Hvor langt må vi gå før vi får litt støtte? Hvor skakkkjørt må enn være for å få ett støtteapparat rundt seg? Hvor mange ganger må man skrike for å få litt hjelp?
Hvem bestemmer over hvem som skal få hjelp her i verden?

For 4 år siden (da jeg for første gang kom inn i  psykiatrisystemet) ville jeg ikke. Jeg var vanskelig, jeg nektet. Jeg sa NEI. Da stod det folk i kø for å være der, da ble jeg dyttet hit og dit og alle skulle hjelpe. Alt ble lagt til rette for at jeg ikke skulle skade meg, ikke skulle sulte meg, ikke skulle falle tilbake i mørket. Men jeg ville ikke - dermed kom jeg ikke så langt..
Nå derrimot når jeg har en liten motivasjon, en liten stemme som roper hjelp. En hånd som prøver strekke seg ut etter hjelp.  Da er det ingen der. Da er det ingens om hører meg, ingen som møter hånden min og drar meg opp av dritten..

Er det slik at jeg må nekte, ikke ville ha hjelp for å få det? Det virker litt absurd...

Jeg går i sirkel. Sulter, overspiser, kaster opp, skader meg selv, hater meg mer og mer for hver dag som går. Bruker ufattelig mye energi bare på å klare holde meg i livet, huske å puste. Men bare fordi jeg kommer meg gjennom dagen betyr ikke det at livet er bra. Langt fra. Bare fordi jeg går på jobb hver dag, tilsynelatende vellfungerende betyr ikke det at jeg har et godt liv. Eller liker livet. De siste ukene vet jeg ikke hvordan jeg har klart og overleve.. Men jeg fungerer jo, så da må jeg jo være frisk?! Ja.. Jeg tro rett og slett jeg friskmelder meg selv.. Like greit det - for tydeligvis er jeg det så det er flott! Alltid det jeg vill...